Streiken som ikke vil føre fram

Det er så pass stor frustrasjon blant lærere og sykepleiere at nøkterne og rasjonelle sannsynlighetsberegninger ikke biter på dem.

Det nytter ikke for ledelsen i UNIO å roe ned medlemmene med oppfordringer om å godta det andre har godtatt og vise til eksperter som sier de ikke vil oppnå mer enn 2,8 prosent i tillegg, uansett hvor mange de tar ut i streik og hvor lenge de streiker.

Flertallet av medlemmene vil streike. De vil se at ledelsen bruker alle midler for å jekke lønningene opp.

Men systemet er skrudd sammen slik at ansatte i offentlig sektor ikke skal få et tillegg ut over det som ble rammen for industrien.

De kunne praktisk talt brukt blåpapir framfor streik.

Hvis det kan påvises at noen er blitt hengene etter på grunn av lokale tillegg i industrien, kan «litt» over rammen godtas. «Lønnsreglene» er ikke like firkantede som karantenereglene, men det er ikke langt unna.

UNIO har en dårlig sak, for de andre fagforeningene godtar rammen.

Argumentasjonen om at lære og sykepleiere har stått på under koronapandemien og at vi trenger flere lærere og sykepleiere, blir for generell. Lærere og sykepleiere styrker ikke sin sak ved å gå arm i arm.

En streik handler om økt lønn.

Om høyere lønn er viktigst for å få en god skole eller bedre helsetjeneste, er det opp til arbeidsgiverne og politikerne å vurdere. Dessuten må skole og helsevesen må vurderes hver for seg.

Det er også blitt streik i statlig sektor. I sykehusstreiken tas også andre faggrupper enn sykepleiere ut. Slik sett handler streiken om lønnsnivået i den offentlig tjenestesektoren.

Spekter har vært så tydelige som det går an med beskjed om at rammen er gitt. Det er nesten som de sier rett ut at en streik er bortkastet.

For arbeidsgivere henger lønn og antall ansatte sammen så lenge de må holde seg innenfor de budsjettene Stortinget vedtar.

Vi mangler 7000 sykepleiere, og verre skal det bli eller hvert som eldrebølgen ruller inn over oss.

Det er ikke gitt at økt grunnlønn er det viktigste tiltaket. Det kan være bedre kompensasjon for uregelmessig arbeidstid, økt muligheter for spesialisering eller at en ser nærmere på arbeidsfordelingen mellom sykepleiere og «hjelpepleiere».

Vi må vurdere om flere helsefagarbeidere kan få en tilleggsutdannelse slik at de kan ta over oppgaver fra sykepleiere der det er nødvendig.

Det kan være vi heller skal bruke midler på flere ansatte i helsesektoren enn økte lønninger.

En streik skaper ikke det rette klima for å diskutere slike spørsmål.

Nå er det kun lønn det handler om, og her er det lite å hente for lærere og sykepleiere.

Regjeringen har vært opptatt av å øke lærernes status. Det har blitt et slag i løse luften. Lærerne opplever seg som oversett. Den økte statusen ser de ikke mye til.

Mange lærere har fått et kompetanseløft. Det har ført til at en del har rykket opp i lønn. Det er bra.

Lærene mener imidlertid at grunnlønnen er for lav og at de er blitt hengende etter.

Et dokumentert etterslep bør det være mulig å gjøre noe med. En generell økning i grunnlønnen oppnår de ikke gjennom streiken.

UNIO-streiken rammer i liten grad arbeidsgiverne. De sparer lønnskostnader og kan leve med at elever ikke får undervisning og pasienter ikke får behandling.

Streiken blir etter hvert et problem for regjeringen. Regjeringen kan bare oppfordre partene til å komme tilbake til forhandlingsbordet og finne en løsning.

KS og Spekter kan ikke motarbeide streiken med å skape dramatikk. Men det kan utvise en form for passivitet som gjør at liv og helse settes i fare eller at streiken får så store samfunnsmessige konsekvenser at regjeringen ikke vil godta det. Da blir det lønnsnemd.

Den streiken som nå ruller videre i økende tempo, er uheldig for regjeringen tre måneder før et valg.

En lønnsnemd som vil få slutt på streiken, er også uheldig med mindre begrunnelsen er god og regjeringen kan få forståelse i opinionen for at det er nødvendig.

Norge er et land med høye priser og lønninger. Det er ingen løsning å åpne for økte lønninger i privat og offentlig sektor.

Det vil svekke vår posisjon i en tid der arbeidsledigheten er rekordhøy, inntektene fra olje og gass er mer usikre og det må strammes inn på den offentlige pengebruken.

De streikende lærerene og sykepleierne taler sitt tydelige språk om at situasjonen innen helse- og skolesektoren ikke er holdbar. Her er det utfordringer det må tas fatt i. Å tvinge de streikende tilbake til arbeidet etter en streik som de langt på vei vil tape, er ingen løsning ut over å løse en akutt krise.

Når streiken er over bør politikerne gå i dialog med arbeidstakerorganisasjonene om hvilke grep som bør foretas for å sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft til helse- og skolesektoren.