Styringsrettens berettigelse og begrensinger

Konflikten mellom programleder Line Andersen og NRK, som endte med et forlik før helgen, viser at en arbeidstaker ligger tynt av om en ikke har en fagforening på laget i en konflikt med sin arbeidsgiver.

Flere medier skriver at Andersen får 1,9 millioner kroner fra NRK, men at hun må dekke en advokatregning på 1,5 millioner kroner.

Folk flest har ikke mulighet til å dekke advokatregninger i millionklassen. Skulle en tape saken og bli dømt til å betale motpartens kostnader, vil det ende med katastrofe.

I realiteten har ikke en arbeidstaker i dag mulighet for å gå til sak mot sin arbeidsgiver. Det koster for mye. Risikoen er for stor.

For en mindre bedrift uten nevneverdig egenkapital er arbeidstaker og arbeidsgiver i større grad på samme linje. Det kan gjøre det lettere å finne en løsning.

NRK mot Line Andersen var rått parti, økonomisk sett. For NRK dreier det seg om småpenger. For Andersen var det flere årslønner som sto på spill.

Line Andersen står igjen som taperen i denne striden. Hun har mistet jobben og har fått sitt yrkesliv og langt på vei sitt privatliv brettet ut i offentligheten.

Løssalgsavisene har gasset seg i detaljer om rettsaken. En dag hadde Dagbladet fire oppslag om saken øverst på nettsiden. Slik blir det når kjendiser ender i åpen strid.

Dekningen står på ingen måte i forhold til hvor viktig saken er. Her handler det om å skaffe seg lesere ved å servere detaljer fra kjente personers yrkes- og privatliv.

Når Nettavisen lager tittel på «ufrivillig barnløshet», står vi overfor et presseetisk overtramp. Dette har ingen ting med saken å gjøre.

Line Andersen visste hva som ventet henne. Men hun er så sint og forbannet på NRK at hun nektet å gi seg uten å få sagt fra til alle som vil høre hvordan hun har opplevd situasjonen. Hun valgte å la seg piske offentlig for selv å kunne bruke pisken mot ledelsen i NRK.

Det er ikke godt å si hvilke konsekvenser dette vil få for Andersens yrkesmessige karriere. Noen vil tenke at de aldri vil ta sjansen på ansette henne. Andre vil legge vekt på at hun er meget dyktig, og vil være et pluss i forhold til seere.

For alt hva vi vet, kan det være TV-kanaler som alt har gitt henne et tilbud. De vil kanskje ikke ansette henne, men leie henne inn som programleder for sportssendinger.

Line Andersen blir ikke gående på Nav. Hun er en ressurs noen vil benytte seg av.

Noen vil ha det til at dette er en sak som handler om vi vi tåler mindre av sterke, dyktige kvinner enn sterke og dyktige menn. Dette kan nok spille inn hos enkelte, men i liten grad handler denne saken om kjønn.

Line Andersen er blitt betegnet som en primadonna, en sterk, tydelig og krevende kvinne som er dyktig og tar mye plass i et arbeidsmiljø. Hun elsker jobben sin, er den flinkeste og forventer at alt legges til rettet for at hun kan gjøre jobben best mulig.

Hun tar ikke fem øre for å kjefte og smelle når noe ikke er bra nok.

Primadonnaer bygger seg selv, ikke det teamet en er en del av. De kan skape stor usikkerhet og demotivasjon hos andre og oppleves som en belastning for arbeidsmiljøet.

Line Andersen har hatt en språkbruk og en oppførsel som en leder må ta tak i. En kan ikke godta gjentatte sinneutbrudd og banning i et team når andre medarbeidere rammes og ikke vil godta den behandlingen de utsettes for.

Det ledelsen i NRK kan kritiseres for er at de ikke på et langt tidligere tidspunkt grep fatt i de problemene Andersen skapte i redaksjonen. Til slutt er begeret fullt, da griper de inn ved å frata Andersen programlederjobben. Da skjedde skaden som siden ikke lot seg reparere.

Forsøk på å få i gang dialog, koble inn psykolog og finne andre arbeidsoppgaver til Andersen skar seg.

Vi endte opp i en prinsipiell konflikt om grensene for arbeidsgivers styringsrett.

Selvsagt kan arbeidsgiver frata en fast ansatt journalist oppgaven som programleder. Men å flytte en programleder i sportsredaksjonen til en stilling i kulturredaksjonen, faller inn under det som betegnes som en endringsoppsigelse. Det skal det gis en saklig begrunnelse for.

Det har NRK for så vidt gitt, men for seint. Det skulle ha foregått en prosess i forkant. Andersen skulle ha fått en advarsel og fått muligheter til å endre adferd.

Da konflikten var et faktum, låste saken seg. Slik er det gjerne med konflikter. Det kommer til et punkt der løsningen er å gå fra hverandre.