Listhaugs synsing og ustyrlige granskningsmani

­Etter 22. juli-terroren avviste PST i starten all kritikk. Daværende PST-sjef, Janne Kristiansen, hevdet at PST ikke kunne ha foretatt seg noe for å avdekke Anders Behring Breiviks terrorplaner. Hun sa at PST ikke kunne komme seg inn i hodet til Breivik. Han gikk under radaren.

Seinere, og lenge etter at Janne Kristiansen var gått av, beklaget PST at de ikke hadde klart å stoppe terroristen. Hva de beklager, var uklart. Men i det rådende emosjonelle klima var en beklagelse mer passende enn Kristiansens kategoriske avvisning.

I fjor hadde vi en debatt om politiet kunne ha gjort mer for å stoppe volden i Kongsberg. Konklusjonen var at det kunne de om de hadde hatt flere ressurser og flere virkemidler - og ikke minst, helsevesenet hadde hatt kapasitet til å ta seg av gjerningsmannen.

Zaniar Matapour som sto bak drapene og volden i Oslo i helgen, var kjent av politiet. De har hatt samtaler med ham, men de vurderte ham ikke som farlig og utilregnelig. Han hørte til et muslimsk miljø preget av ekstreme holdninger. Det er ikke forbudt å ha ekstreme meninger om homofile eller andre grupper i samfunnet.

Fungerende PST-sjef, Roger Berg, la seg på en annen linje enn Kristiansen i 2011. Han utelukker ikke at PST kan ha gjort en feilvurdering. Dermed legger han seg lagelig til for hogg.

«Bedre føre var enn etter snar», tenkte justisminister Emilie Enger Mehl (SP) og lanserte få timer etter at hun hadde vært på jobben mandag at «det vil bli en evaluering av både PST og politiet». Hun antydet også at det er aktuelt å vurdere de virkemidlene PST rår over i slike saker.

Hun ante nok hva som ville komme. Det er viktig at en minster er i forkant og tar grep.

Men det kom inn høyere bud. Tre timer etter kunne Sylvi Listhaug kunngjøre for folket at hun ville sette ned en uavhengig kommisjon for å få klarhet i hva som har skjedd.

Listhaug retter krass kritikk mot PSTs sikkerhetsvurdering av gjerningsmannen.

– Det er tredje gang en person, som har vært i PSTs søkelys, går til voldelig og dødelig angrep på få år. Det er vanskelig å ha tillit til PST etter så mange feilvurderinger på kort tid, skriver hun i en pressemelding. Det står også at hun er kritisk til at trusselnivået for terror ble nedskalert 16. juni, kort tid før skytingen i Oslo.

Dette er synsing ute av kontroll. Listhaug har null forutsetninger for å vurdere trusselnivået for terror. Trusselnivå baserer seg på faglige vurderinger av dem som har kjennskap til personer og grupperinger. Det tas hensyn både til nasjonale og internasjonale forhold.

Trusselnivå er ikke noe politikere skal surre med. De får servere velgerne de rettene de forstår seg på å lage og ikke opptre som om de er utstyrt med Michelin-stjerner.

Før Listhaug utbasunerer at saken er så alvorlig at det bør nedsettes en uavhengig kommisjon etter modell av Gjørv-kommisjonen, bør hun unne seg litt flere opplysninger om hva som har skjedd. Gjerningsmannen har ennå ikke forklart seg og politiet har ikke kommet langt i etterforskningen.

PST og politiet må selvsagt vurdere egen innsats. De opererer på grunnlag av de lover politikerne utstyrer dem med og de virkemidler de har til disposisjon. Om det skal nedsettes et utvalg, er det bedre de vurderer om vi skal utstyre politiet med flere virkemidler.

Det er mulig å nedtone rettsikkerhet og gi politiet fullmakter til å innskrenke folks frihet basert på mistanke eller antagelse om at en kan komme til å begå vold. Vi kan gi politiet videre fullmakter til overvåkning av personer med ekstreme meninger.

Sylvi Listhaug kan ta en telefon til Kina og forhøre seg om hvordan de skaffer seg kontroll over borgerne sine.

En premiss for debatten er at det er de ekstreme holdningene som fører til vold. Det er ikke så enkelt. Forklaringen ligger sannsynligvis i gjerningsmennenes psyke, som igjen har sammenheng med oppvekst og livssituasjon.

Hvordan vi i et liberalt samfunn der vi setter ytringsfriheten høyt, skal beskytte borgerne mot mennesker i psykisk ubalanse og i noen tilfeller med ekstreme holdninger, er komplisert. Det løses ikke ved politisk spillfekteri.

Politiets rolle kompliseres dessuten ved at både politikere, media og opinionen faller av stolen om noen begår en feil for tiden. Vi dyrker nulltoleransen på stadig flere områder.

I går ba politiet om at Pride-demonstrasjonen ble avlyst fordi de ikke kunne «garantere for sikkerheten». Når vil politiet kunne gi slike garantier? Ingen kan garantere at det onde ikke vil skje.

PST sier litt mer enn det. De har ikke kontroll og oversikt over personer og grupperinger som kan utgjøre en trussel. Om det betyr at de ikke har ressurser til å fotfølge et bestemt antall personer eller holde oppsikt med dem på en annen måte, aner vi ikke noe om. Det får vi heller ikke vite.

De hemmelige tjenestene snakker fint lite om hva de holder på med. De baserer seg på at befolkningen og myndighetene har tillit til dem. Når lederen for et av våre største partier er i ferd med å miste tilliten til dem, har vi et problem. Det blir ikke enkelt å løse når Listhaug durer i vei uten å vite hva hun snakker om og alt har konkludert med at PST gjør for mange feilvurderinger.