Magne Lerø: Erna Solberg på vei ut av krisen

Etter at Erna Solberg lot seg intervjue av 15 medier torsdag, tyder alt på at hun er på vei ut av krisen. Det toppet seg med det lange intervjuet med Fredrik Solvang på «Debatten» i går kveld.

En del Høyre-velgerne som har vært skeptiske, fikk på ny tillit til henne. Hun vant sympati hos folk flest. De som mener Erna Solberg for lengst burde ha trukket seg, kunne irritere seg over at Solvang ikke kjørte henne hardere.

Det hjelper ikke å kjøre Erna Solberg hardere. Hun har opptrådt ærlig, lagt kortene på bordet og sagt det som det er, selv om det har rammet hennes mann. De som mener hun og Høyre har kastet Sindre Finnes under bussen, befinner seg langt ute på viddene.

Hun måtte si det som det er. Hun er saklig og omtaler sin mann med respekt.

Vi er ikke vitne til en skittentøyvask i full offentlighet mellom to ektefeller, slik noen hevder. Det var intervjuene i går et bevis på. Solberg og Finnes jobber for å komme seg opp av grøfta sammen.

Hun vil være gift med Sindre og håper de klarer å få bearbeidet den følelsesmessige rystelsen det er å bli lurt opp i stry av sin ektefelle.

Det gjør det enda mer krevende at deres ekteskapelige krise delvis utspiller seg i full offentlighet.

Solbergs opptreden i går – og for så vidt sist fredag, viser at hun er en politisk leder av stort format. Denne saken ser ikke ut til å bety slutten på hennes politiske karriere.

Hun har lite å frykte fra Økokrim. Erna Solberg har ikke gjort noe straffbart. Så langt har det kommet fram ytterst lite som tyder på at Sindre Finnes har gjort seg skyldig i innsidehandel.

Erna Solberg sier hun kan fortsette som leder av Høyre om Økokrim vil starte etterforskning. Det stiller seg annerledes om det blir tatt ut tiltale. At Økokrim skal ta ut tiltale mot Erna Solberg, er bortimot utenkelig.

Hva Stortingets kontrollkomité kommer fram til, trenger ikke Høyre og Erna Solberg bry seg om. Hun er ikke lenger statsminister. Kontrollkomiteen har ikke mandat til å mene noe om Erna Solberg bør være leder i Høyre.

Denne saken er i ferd med å koke ned til om Høyre mener det er en fordel for partiet at Erna Solberg fortsetter som partileder eller om de ser seg mer tjent med en annen leder.

Erna er fortsatt stjerna i Høyre, selv om den ikke skinner som tidligere.

Solberg er ikke et tre som bøyes i vinden. Hun står rakrygget til stormen er over. Hun har alt bestemt seg. Hun vil fortsette som partileder, og målet er å bli statsminister igjen om to år.

Det irriterer selvsagt en del mediefolk og politiske motstandere at det er umulig å få has på henne. De må se henne knipse vekk ramsalt kritikk som om det var en mygg som forsøkte seg på henne.

Noen velgere har hun nok mistet, men i den mediedynamikken som utspiller seg, kan hun vinne nye. Den voldsomme og massive kritikken gjør henne til et offer. Det er en posisjon som alltid kan utnyttes.

Når det vedvarende skytes med kanoner, der det hadde klart seg med rifle, reagerer folk, og Erna Solberg vinner respekt fordi hun framstår som trygg og uredd i en situasjon der andre hadde krøpet under dyna.

En liten hær av kommentatorer har den siste uken forsøkt å innbille befolkningen at det er et kjennetegn ved demokratiet at politikere tar ansvar ved å trekke seg dersom de har gjort betydningsfulle feil.

Slik er det ikke. Det normale er at politikere beholder sine maktposisjoner så lenge som mulig. Ingen trekker seg frivillig, med mindre de ikke orker å leve i det mediepresset som oppstår når en gjør feil, mister støtte eller får beskjed om å trekke seg.

Kommentatorer peker på at det er forskjell på skyld og ansvar. Erna Solberg har ikke skyld. Det er det Sindre Finnes som har. Men hun har ansvar. Og det ansvaret bør hun ta ved å trekke seg.

Av hensyn til demokratiet, sier Eva Joly til Klassekampen. Solberg må gå av for å bevare tilliten til demokratiet, mener Joly.

Kristin Clemet peker med rette på at det er Høyre og Erna Solberg som er i krise. Demokratiet fungerer som det skal. Noen statsråder trekker seg, andre får fortsette. Slik er politikken i et demokrati.

Harald Stanghelle om Einar Gerhardsen

I NRK viser Harald Stanghelle til at Einar Gerhardsens regjering måtte gå av på grunn av Kings Bay-ulykken. Men regjeringen trakk seg ikke frivillig for å vise at de tok ansvar. SV gikk sammen med opposisjonen om å felle regjeringen. Regjeringen mistet makten.

Audun Lysbakken (SV) trakk seg som statsråd. Det var nødvendig, for Jens Stoltenberg ville ikke at han skulle fortsette.

Ola Borten Moe (Sp) ville fortsette som statsråd selv om han hadde gjort aksjekjøp i strid med regelverket. Det godtok ikke Jonas Gahr Støre. Han trakk seg ikke for å ta ansvar. Han fikk sparken.

Daværende justisminister Knut Storberget (Ap) tilbød seg å gå av som justisminister etter 22. juli-terroren. Det ville ikke Jens Stoltenberg. Han så ikke poenget med at Storberget skulle ta ansvar ved å trekke seg.

Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, var blant dem som mente at Jens Stoltenberg burde trukket seg som statsminister etter terrorangrepet i 2011. Stoltenberg vurderte aldri det. Han var valgt av folket og står til ansvar overfor de som har valgt ham.

Hva politiske kommentatorer, eller for den slags skyld, opposisjonen mener, betyr egentlig ikke noe som helst. Har en fått makt, beholder en makten så lenge som mulig. Slik er demokratiet.

I VG praktiserer de heller ikke at sjefer skal trekke seg for å ta ansvar. I forrige uke skrev redaktør Roger Aarli-Grøndalen i Journalisten at VGs redaktør kanskje burde gått av etter å ha publisert den famøse dansevideoen med Trond Giske.

Kritikken mot Steiro var massiv. Mediefolk forventet at han ville få sparken. Gard Steiro tok ikke ansvar ved å trekke seg for å vise at VG tar på alvor brudd på presseetikken. Styreleder Torry Pedersen ville han skulle fortsette, fordi han mente Steiro er en dyktig redaktør. Et feiltrinn skulle ikke felle ham.

I næringslivet kan en liten feil føre til at en sjef må gå. Andre får fortsette selv om de begår større feil. Styret vurderer hva selskapet er best tjent med. En leder som har en sterk stilling, står mer stødig enn en som styret bare er middels fornøyd med.

Slik er det i politikken også. Erna Solberg er som et gedigent eiketre det er vanskelig å felle fordi hun er dyktig og har solid tillit i Høyre.

Ola Borten Moe og Anette Trettebergstuen er dyktigere politikere, men deres feil var åpenbare. Regjeringen står svakt. Jonas Gahr Støre ville ikke ha belastningen med å la de fortsette.

Støre vurderte Tonje Brenna og Anniken Huitfeldts feil som mindre alvorlige. De fikk fortsette som statsråder. Det vil ikke spille noen rolle hva Kontrollkomiteen konkluderer med. Støre har bestemt seg.

Nils August Andresen om sikkerhet

Redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, heller mot at Erna Solberg bør trekke seg. En ting er han sikker på; Sindre Finnes kan av sikkerhetsmessige grunner ikke flytte inn i statsministerboligen. Det vil han nok, om Erna Solberg får det som hun vil. Vi har ingen regel om at ektefeller til statsministre og statsråder skal sikkerhetsklareres.

I Vårt Land var kommentator Emil André Erstad tidlig ute med antydninger om at Erna Solbergs ekteskap ikke ville holde. Kommentatorer fornekter seg lite når det gjelder å mene og spekulere når en politiker havner i grøfta.

Erna Solberg har gjort det klart at må hun velge mellom politikken og ekteskapet, velger hun ekteskapet. Det valget trenger hun neppe å foreta om det går som hun håper på.