Magne Lerø: Forsoning neppe mulig i dagens høye konfliktnivå

­Sannhets- og forsoningskommisjonen under ledelse av Dagfinn Høybråten har gjort en viktig og nødvendig jobb. I sin rapport på 750 sider feller de en knusende dom over den fornorskningspolitikken som er ført i forrige århundre.

Det groveste har skjedd før vi fikk menneskerettserklæringen om urfolks rettigheter.

Det gir mening å hevde at fornorskingen har avtatt år for år, og at Stortinget, blant annet med opprettelsen av Sametinget i 1989, har vist både vilje og evne til å legge om kursen. Men kommisjonen hevder fornorskningen av samer, kvener og skogfinner pågår fortsatt.

Det mangler ikke på forslag til tiltak som kommisjonen mener er velegnet til å stoppe den pågående fornorskningen. Det blir ikke billig. Politikerne må ta stilling til hvor mange milliarder de vil bruke- eller avse for å møte krav fra den samiske befolkning. Det gjelder for eksempel å avstå fra arealer samer mener skal være forbeholdt reindrift alene.

Sannhets- og forsoningskommisjonen har en verdi selv om det ikke fører til noe som helst. Kommisjonen bidrar til å utdype og korrigere historien om det vi i dag kan betegne som en skam for norske politikere og myndigheter, for ikke å si befolkningen i sin helhet.

Meningen med kommisjonen er at det de har avdekket skal følges opp. De har skapt forventninger. Så langt hører vi bare om forståelse og annerkjennelse for kommisjonens arbeid fra politisk hold.

Forholdet mellom samenes representanter og norske styresmakter er mer tilspisset enn noensinne. Vindmøllene på Fosen står der som et verkende sår.

Det er varslet nye demonstrasjoner mot regjeringen for at de akter å la det gå enda et år før det blir tatt en avgjørelse om hva som skal skje på Fosen. De har riktignok tauet inn Riksmegleren for å se om det er mulig å megle fram en løsning partene kan godta.

Mye kan løses om millionene sitter løst. Det spørs om det er mulig i denne saken. Vi må forvente at riving av Fosen-møllene blir gjort til et testspørsmål på om regjeringen akter å komme samene i møte.

Både dommen i høyesterett og Sannhets- og forsoningskommisjonen kommer til å bli brukt som ammunisjon i Fosen-krigen.

Forsoning innebærer at to parter blir enige om å legge fortiden bak seg, ikke ved å glemme, men ved å ha tillit til at det fra nå av vil skje endringer som begge parter vil være fornøyd med.

Det er vanskelig å se for seg at samene og norske politikere skal bli enige om politikk og tiltak framover. Konflikten er for betent.

Tiden leger som kjent alle sår. Sårene i forholdet til samene vil ikke leges så lenge nye konflikter oppstår.

Hva forsoning med samens skal gå ut på, er uklart. Politikerne får gå i dialog og finne ut hvor landet ligger.

Det er et trekk i tiden å ville se historien med nåtidens øyne. Da er det mye å se som vi i dag må ta avstand fra. Vi snakker om noe mer enn etterpåklokskap. Det handler om at vi vurderer noe i et annet lys etter at å ha sett hva det førte til. Etterpåklokskapen kan utfolde seg dagen derpå.

Når vi er ute etter å ta et oppgjør med fortiden, hopper vi over forsøk på å forstå bakgrunnen for det som skjedde. Vi er ute etter å påvise svikt hos fortidens aktører -uten å ta hensyn til at de var barn av sin tid og datidens rådende kultur og rammebetingelser.

Det er umulig å forsvare det som har skjedd og som framstår som overgrep sett med dagens øyne. Gjort er riktignok gjort, og spist er spist. Hensikten med å fordømme handlinger og mennesker i et tilbakeskuende perspektiv, mennesker som på den tiden framsto som aktverdige og solide borgere, er at vi vil oppnå noe i samtiden med tanke på framtiden.

Når sannhets- og forsoningskommisjonen ble nedsatt av Stortinget, var det ikke ut fra historisk interesse, men for å oppnå noe hos samer, kvener og skogfinner.

Nå har de fått en rapport som er et utmerket utgangspunkt for å få til den forsoningen de ønsker seg.

Ingen er imot forsoning, men meningene er delte om hva det skal bety og om det er mulig i dagens opphetende klima.