­Magne Lerø: Forsvarskommisjonen drevet av ubalansert frykt

Dagen før Forsvarskommisjonen la fram sin innstilling, la regjeringen fram sin plan om å øke bevilgningene til Forsvaret til to prosent av brutto nasjonalbudsjett innen 2026. Det har i omtrent 10 år vært et mål å drive bevilgningene opp på et slikt nivå. Regjeringen vil ha alle til å tro at de nå mener alvor.

Når det må drøye til 2026 for å komme i mål, er forklaringen den at det renner så mye penger inn i statskassen for tiden på grunn av de skyhøye energiprisene, at det får holde med en pen årlig økning i kronebeløp. Bevilgningen til Forsvaret skal øke med 3,8 milliarder kroner hvert år. I 2026 skal de årlige bevilgningene være 11 milliarder høyere enn i dag.

Hvordan regjeringen har tenkt å finansiere det – eller rettere sagt, hva de har tenkt å kutte på – sies det ikke noe om nå. Vent og se. Økonomer har alt begynt å bekymre seg for at det skal brukes for mye oljepenger.

Regjeringens plan kan sies å ha en viss realisme over seg. Jens Stoltenberg har vært generalsekretær i NATO i ti år. Han har muligens så mange som hundre ganger bedt regjeringen skjerpe seg og komme seg opp på det to-prosent-målet som NATO har vedtatt. Han har minnet om at det er fattige medlemsland som har tatt opp lån for å innfri det kravet. Norge vasser i milliarder.

Om ikke Norge nå gjør alvor av to-prosent-målet, må Jonas Gahr Støre og Bjørn Arild Gram regne med å bli pepet ut på hvert eneste møte i NATO framover. Det er unison enighet i NATO om at er det noen land som må bruke to prosent på forsvar, så er det Norge. Om Donald Trump skulle bli valgt som president igjen, får Norge neppe mer enn tre måneder på seg til å øke bevilgningene til to prosent.

Det er ikke noe krav til dem som skal utrede saker for regjeringen og Stortinget at de har beina på jorda. Forsvarskommisjonen gikk i gang med arbeidet uten å vurdere sjansen for at det de foreslår blir vedtatt. Det er lov.

Kommisjonen mener bevilgningene må økes umiddelbart med 30 milliarder kroner og at de deretter må trappes opp med 10 milliarder hvert år.

Regjeringen sørget for å helle ei bøtte kaldt vann over kommisjonen alt før de fikk lagt fram innstillingen sin. Annerledes kan det ikke tolkes når regjeringen går inn for å øke bevilgningene med 3,8 milliarder neste år, mens kommisjonen ber om en økning på 30 milliarder raskest mulig.

Samtidig bukker og neier statsråder og politikere for kommisjonen som om det skulle være en flokk vismenn som har uttalt seg.

Mye av det kommisjonen bringer til torgs, vil ende i en skuff. Men det er mer enn nok å ta fatt i, selv om bevilgningene ikke vil bli økt med mer enn en brøkdel av det kommisjonen ønsker seg. Kommisjonen leverer vesentlige innspill både når det gjelder organisering og ledelse av Forsvaret.

Forsvarssjefens råd

Det er gode grunner til å nedsette en forsvarskommisjon. En av grunnene er at det er for dårlig samsvar mellom Stortinget og Forsvaret når det gjelder prioriteringer. Stortinget ville bevilge 19 milliarder til innkjøp av 72 stridsvogner. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen ga sitt fagmilitære råd om å bruke pengene på helikoptre og langtrekkende raketter. Det ble et slags kompromiss.

Det var imidlertid krigen i Ukraina som fikk regjeringen til å stable en kommisjon på beina for å finne ut hvilke konsekvenser Russlands angrepskrig burde få for forsvaret av Norge.

Skal politikere få gjennomslag for noe, er det effektivt å spille på frykt. Det lærte vi under koronaen. Nå preges deler av opinionen av frykt for at krig skal ramme Norge.

Det rådende paradigme er at krigen i Ukraina viser at Russland ikke respekterer internasjonal rett, at de har aggressive hensikter og vil utvide sitt herredømme. Ukraina fører en krig på vegne av demokratiet. Om Ukraina skulle tape krigen, vil Russland gå videre og underlegge seg andre land. Russlands naboland, og demokratiet, er i fare.

Finland og Sverige vil være med i NATO fordi de opplever Russland som en trussel.

Det er mulig å se det på en annen måte. Russland har en annen relasjon til Ukraina enn til andre naboland. Det kan være de også vil ta styringen over Georgia. Men Baltikum-landene vil de ikke prøve seg på. Russland vet at landene som er med i NATO, er tapt for alltid.

Russland truer Norge

NATO er fullstendig overlegen Russland når det gjelder konvensjonelle våpen og krigføring. Det er ikke grunnlag for å hevde at Russland vil gå til krig mot NATO.

Krigen i Ukraina har vist at Russland er langt svakere militært enn antatt. Ifølge Volodymyr Zelenskyj og NATO, med Jens Stoltenberg i spissen, må Ukraina vinne krigen. Det bør være mulig om Ukraina får de våpen de ber om – og Russland godtar å tape.

Om Russland blir knust i Ukraina, og optimistene mener det bør kunne skje i løpet av noen måneder, vil Russland militært sett være satt flere tiår tilbake.

Da vil de ikke representere en overhengende fare for NATO. Forsvarskommisjonen trenger ikke bekymre seg for at Russland skal begynne å slippe bomber over Oslo. Vi trenger ikke øke bevilgningene så voldsomt som kommisjonen tar til orde for.

Men slike premisser nytter det ikke å legge til grunn for debatten nå. Nå gjelder det at Russland er en farlig fiende som truer både NATO og Norge. Da er det egentlig Forsvarskommisjonen som har rett. Da holder det ikke med å øke bevilgningene neste år med 3,8 milliarder kroner.

Høyre kommer til å kjøre på at bevilgningene til Forsvaret må økes mer enn det regjeringen vil legge opp til. Den la opp til å gi Forsvaret 1,2 milliarder mer i årets budsjett. Det kan kommisjonen leder, Knut Storberget, kalle småpenger, om han vil.