Magne Lerø: Heldig for Mehl at hun ikke ble informert om terrortrussel

­Før helgen ble det tegnet et bilde av at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hadde sviktet når det gjelder å beskytte homofile mot terror. Det ble sagt at liv kunne vært spart om PST hadde grepet inn.

VG kunne torsdag kveld fortelle at PST seks dager før Pride-demonstrasjonen hadde blitt varslet av en agent på oppdrag for Etterretningstjenesten om planer for et terrorangrep mot Skandinavia.

Dermed var rabalderet i gang. PST hadde sviktet igjen. Om det ikke ble sagt direkte, lå det i kortene. 22. juli-terroren ble trukket fram.

Det ble meldt om frykt i LHBT-miljøet for at de ikke får den beskyttelse de trenger.

PST delte ikke den informasjonen de hadde fått med noen. Assisterende PST-sjef Hedvig Moe måtte forklare seg og sa dette til VG.

– Generelt når PST varsler et politidistrikt om en mulig trussel, må det foreligge informasjon som politiet vil kunne bruke eller ha nytte av. Det vil for eksempel være vanskelig for et politidistrikt å forholde seg til informasjon om et mulig angrep i Norge, uten å kunne si noe mer om når, hvordan, hvor i landet eller av hvem.

Slik er det selvsagt. Hva skulle politiet i Oslo gjort? Utplassert et hundretalls væpnede politi i Oslo sentrum? På spørsmål fra pressen om bakgrunnen, skulle de da svart vi har fått melding om et mulig terrorangrep mot Pride? Eller skulle de sagt: Ingen kommentar.

PST lot ikke varselet ligge. De fulgte opp, men fant ikke grunnlag for å anbefale politiet å treffe spesielle tiltak.

I VG skriver politisk redaktør Hanne Skartveit at det er underlig at ikke PST varslet Oslo-politiet. Hun spekulerer også i om det knirker i samarbeidet mellom Etterretningstjenesten og PST.

Dette er det mulig å få mye ut av om vi også går tilbake vel 50 år i tid. Hun skriver at det drøyeste eksempelet på konflikt mellom de to etterretningstjenestene var det iskalde forholdet mellom POT-sjef Asbjørn Bryhn og etterretningssjef Vilhelm Evang. I 1965 fikk Bryhn fikk sekretæren til etterretningssjef Vilhelm Evang arrestert for spionasje. Hun var uskyldig.

Det er kjekt med historie. Relevansen er det så som så med.

Etterretningstjenesten har sagt at den har delt «all relevant informasjon som kan bidra til å redde norske liv» og ikke lagt begrensninger på deling med Oslo politidistrikt.

Det er denne spikeren VG koker suppa på.

Premisset for VGs journalistikk er at PST burde ha delt informasjonen – selv om varselet ikke var mer konkret enn at noe kunne skje i Skandinavia. De burde tenkt Pride med gang, mener VG.

Det neste VG kan fortelle, er at verken statsminister Jonas Gahr Støre eller justis- og beredskapsminster Emile Enger Mehl er blitt informert at PST. Underforstått: Enda verre.

Nå er tiden kommet for tidligere justisminister Per Willy Amundsen, til å skaffe seg en plass i solen. Han kan fortelle at han er svært overrasket.

– Jeg må si at jeg i utgangspunktet hadde tatt for gitt at justisministeren var informert. Det ville være naturlig i saker som dette, og det er også min erfaring at det skjer, sier Amundsen, som er leder av Stortingets justiskomité.

Når PST sier de tok varselet på største alvor, forstår han ikke hvorfor ikke justisministeren ble informert.

– Det er veldig vanskelig å gjøre noe med noe som du ikke vet noe om. Det stiller jo justisministeren i en dobbelt vanskelig situasjon: Det er en forventning om at man skulle gjort mer med den informasjonen som hun ikke har hatt, sier han.

Nettopp. Mehl kan være sjeleglad for at PST ikke involverte henne. Da hadde hun blitt skyteskive for kritikken. Hun måtte ha møtt i Stortinget for å forklare hvorfor hun ikke sørget for at PST gjorde mer.

PST gjorde det de kunne. Hadde PST levert videre informasjon til politiet og justisministeren, hadde de ikke stått alene som mottaker for kritikken.

Det er den enkleste ting i verden å levere videre informasjon som de som mottar ikke får gjort noe med. Det er en velkjent metode for ansvarsfraskrivelse og for å redde sitt eget skinn.

PST bruker hodet og jobber innenfor de rammer som gjelder. De vil gjerne ha økte fullmakter for å gripe inn mot potensielle terrorister. Det vil ikke politikerne gi dem.

Etter 22. juli-terroren ble også PST kritisert for ikke å ha gjort nok for å stoppe Anders Behring Breivik. Da svarte daværende sjef, Janne Kristiansen at PST ikke kunne krype inn i hodet hans.

Det var vel avvisende. For tiden passer det seg for ledere å si at alt kan gjøres bedre. Det endte da også med at PST seinere tok selvkritikk uten på si hva de tok selvkritikk for. Selvkritikk fungerte i det rådende emosjonelle klima.

PST har ikke innrømmet feil. De har heller ikke avvist bombastisk all kritikk. De har svart rimelig grei på det de er blitt spurt om.

De får leve med at mange mener de burde gjort mer. Slik er det alltid etter tragedier. Utgangspunktet for mediene og en del politikere er at terror ikke skal skje, ikke i verdens rikeste land der vi forventer at myndighetene gjør maksimalt for å beskytte oss.