Magne Lerø: NATO på tomgang i Oslo

«Jeg har full kontroll, takler det meste, jeg har sverd og skjold, kan sloss mot de fleste, jeg er flink i forsvar…»…

Det kunne vært Jens Stoltenberg, NATOs generalsekretær som sang disse strofene for NATOs utenriksminister som er samlet i Oslo for tiden.

Men sang er ikke Stoltenbergs sterke side – og det er Bjørn Eidsvågs ord.

Strategien NATO har fulgt i konflikten mellom Russland og Ukraina – som har utviklet seg de siste 10 årene – er det USA som har lagt føringene for. Det er og blir USA som sitter i førersetet i NATO.

Jens Stoltenberg utformer retorikken og har som jobb å få alle medlemslandene til å gå i takt. Der det er uenighet, må Jens Stoltenberg snekre kompromisser. Det er han god til. Derfor kan han forbli generalsekretær i NATO til han når Joe Bidens og Donald Trumps alder.

Men han vil hjem til Norge. Nordmarka kaller – familien også. Selv om Stoltenberg det meste av livet har levd som en privilegert, nærmest med én eller annen type tjener på hver finger, kjenner han nok på et visst drag etter å bli normal.

Stoltenberg skal få slippe det åket han bærer på. Det jobbes med å finne hans etterfølger. Siste hete tips er Danmarks statsminister Mette Fredriksen.

NATOs utenriksministre er samlet til et uformelt møte. Det betyr at det ikke skal fattes formelle beslutninger. De skal drøfte aktuelle saker.

Det er uenighet om når og hva som skal til for at Ukraina kan bli medlem av NATO. Her må Stoltenberg finne et kompromiss og en passende retorikk.

I hovedtrekk har Stoltenberg sagt det samme om krigen siden den brøt ut. Han har i praksis tre talepunkter:

Alle land som blir angrepet har rett til å forsvare seg. Ukraina kjemper en kamp for de verdier demokratiet bygger på og hører hjemme i NATO og ikke minst; de skal vinne krigen.

Etter møtet i Oslo vil Stoltenberg levere en oppdatert variant av denne retorikken. Det kommer ingen overaskende utspill.

Hva det betyr at Ukraina skal vinne krigen, vet neppe Stoltenberg selv. Det må bare sies. Stoltenberg kan ikke annet enn å framstå som en slags optimist på Ukrainas vegne. I vinter sa han at det bare er flere våpen som kan gi fred.

Det siger på med våpen til Ukraina. Etter hvert får de det de innstendig ber om for å ha mulighet til å vinne krigen. Først var det langtrekkende raketter, så var det moderne stridsvogner, nå er det F-16 jagerfly. Det eneste Stoltenberg har nektet dem er klasevåpen og fosforbomber.

Alle er ikke like optimistiske som Stoltenberg og Volodymyr Zelenskyj. EUs utenrikssjef, Josep Borrell, sa mandag at han ikke er optimist med tanke på hva som kan skje i konflikten i sommer. Han fryktet at Russland ikke vil forhandle om de ikke vinner krigen.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen sa i vinter at han trodde verken Ukraina eller Russland kommer til å vinne krigen. Den troen måtte han siden justere i retning Jens Stoltenberg.

Det ble ikke noe av den lenge varslede våroffensiven som skulle drive Russland ut av de områdene i Ukraina som russerne okkuperer. Mulig det blir en sommeroffensiv. Eller at Ukraina venter til de har tilstrekkelig med våpen.

Land etter land i NATO bekrefter at de vil fortsette å støtte Ukraina ved å sende våpen, ammunisjon og penger. Slik sett er det ingen krise for Ukraina. En krise vil først inntreffe om republikanere i USA gjør Ukraina til en sak i valgkampen og vinner fram i opinionen. Om USA kutter i støtten, kan det bli katastrofalt for Ukraina.

De omfattende sanksjonene EU og USA har innført, ser ikke ut til å hemme Russlands evne til å føre krig. Krigen og sanksjonene rammer særlig EU-landene hardt. EU er i ferd med å havne i et økonomisk uføre, men så langt har ingen tatt til orde for at EU ikke har råd til å finansiere krigen i Ukraina.

Det ser ut til å være et økende antall militære eksperter som mener krigen utvikler seg til en stillingskrig som kan vare i flere år.

Krigen er i ferd med å spre seg. Det meldes jevnlig om droneangrep inne i Russland. Ukraina benekter at de står bak. I går sa imidlertid talsmenn for den tyske og britiske regjeringen at ukrainske angrep på russiske mål er legitime i henhold til folkeretten. Zelenskyj kan bare kjøre på om han vil.

NATO-landenes forberedelser til å sende jagerfly til Ukraina har, sammen med legitimering av angrep inne i Russland, ført til skarpe advarsler fra Russland. De advarer mot en oppskalering av krigen.

Det er ikke mye å frykte, mener tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Russland har ikke nevneverdig mer våpenkraft å sette inn.

Russland vet at de er fullstendig underlegne NATO når det gjelder konvensjonelle styrker og våpensystemer. Det er med atomvåpen de kan være på høyden med NATO.

Militære eksperter mener Russland ikke har noe å vinne på å bruke atomvåpen. Det russiske lederskapet skjelver i uniformsbuksene med tanke på hvordan NATO kan komme til å svare.

NATOS utenriksministre diskuterer nå hva de kan foreta seg for at Ukraina skal vinne krigen, som Stoltenberg sier. Selv pusser han på retorikken.

Atomvåpen vil Stoltenberg helst ikke snakke om. Det skaper uro i befolkningen.

I forbindelse med at Ken Follet ga ut boken «Aldri», sa han at han ble sjokkert over å oppdage at det ikke var noen som ønsket Første verdenskrig. Men keisere og statsministre tok, en etter en, avgjørelser og det de mente var logiske og moderate beslutninger, som hver gang brakte oss et skritt nærmere den mest forferdelige konflikten verden fram til da hadde kjent.

Retorikk, manglende tillit og frykt for å bli for sein med å forsvare seg, førte til at det ingen ville skulle skje, faktisk skjedde. Egentlig var det en tragisk ulykke, sa Follet.

Det kan skje igjen. Det er dét romanen «Aldri» handler om – og det er USA, Kina, Vietnam og Japan som er aktørene.

Retorikken rundt krigen i Ukraina er skjerpet. Krigen brer om seg, stadig tyngre våpen tas i bruk.

Russlands trusler om atomvåpen har i over et år blitt gitt status som tomme. Vi får håpe de forblir det.