Magne Lerø: Prioriter de som føder barn, ikke de som tar abort

­Er det noe som står sterkt for tiden, er det menneskers rett til å kreve noe av samfunnet. Vi får stadig nye rettigheter, selv om det ikke er nok ressurser, i kommunene for eksempel, til å innfri dem.

Loven om selvbestemt abort ble et gjennomslag for rettighetstenkningen. Det er kvinnen som har rett til å bestemme over egen kropp og kan kreve å få utført abort på lik linje som med annen medisinsk behandling.

Fordi et foster vitterlig er et liv, har politikerne avgrenset retten til abort inntil 12. svangerskapsuke. Etter det er det samfunnet, representert med en nemd, som avgjør om en kvinne kan få utført abort. Dagens lov er altså en avveining mellom kvinnens rett til abort og et fosters krav på beskyttelse.

Motstand mot selvbestemt abort

Det har vært stor motstand mot loven om selvbestemt abort de siste 40 årene. Men kvinners rett er etter hvert blitt så selvsagt at alle partier og et massivt flertall i befolkningen forsvarer loven om selvbestemt abort.

Folkekirken har tilpasset seg. Også KrF. Selvbestemmelsen har kommet for å bli.

Et utvalg har nå foreslått at retten til selvbestemt abort skal utvides til 18 uker. Om det skal være 12 eller 18 uker, er ikke et prinsipielt spørsmål. 97 prosent av de som ber om abort innen 18. svangerskapsuke, får det.

Det fungerer som et argument for at grensen for selvbestemt abort kan settes der. Eller en kan bli enige om et kompromiss og sette grensen ved 15 uker.

Det nærmer seg et prinsipielt argument å holde fast på 18 uker som grensen for selvbestemmelse. Det er bare noen uker før fosteret er levedyktig utenfor livmoren. Det er også grunn til å anta at flere vil reservere seg mot å delta i abortinngrep etter 18. uke, med mindre det er tungtveiende medisinske grunner til det.

Abort på sykehus

Tidligere var abort et fysisk inngrep. I dag er det tidlig i svangerskapet vanligvis en medisinal behandling.

Derfor har flere tatt til orde for at fastlegen like godt kan foreskrive en abortpille framfor at det må søkes om abort på et sykehus. Det er mer effektivt og ubyråkratisk. Fastlegen kan også gi råd eller vise til andre rådgivere dersom kvinnen er i tvil.

Å ta abort, er en helsemessig kurant løsning. Men flere kvinner forteller at de føres inn i en eksistensiell krise når de skal ta stilling til om de skal ta abort eller bære fram barnet de bærer på. Jo mer tid det går, desto sterkere kan kvinnen kjenne på at det er et liv hun bærer på og bli i tvil om det er etisk riktig å ta abort.

Om en flytter grensen for selvbestemt abort til 18. uke, er det fare for at det blir flere aborter som foretas mellom 12. og 18. uke. Det er uheldig. Skal en først ta abort, bør det skje så tidlig som mulig. Når en må søke en nemd etter 12. uke, kan flere velge å bære fram barnet.

Dagens lov fungerer tilfredsstillende. Det er bare tre prosent som av ulike grunner ikke får gjennomført en abort før 18. uke.

For tiden føder kvinner bare 1,4 barn, statistisk sett. Det er for få til at vi om et par tiår har den arbeidsstyrken vi trenger for å opprettholde dagens velferdstjenester. Politikere, og i grunnen hele befolkningen, har grunn til å være bekymret.

Kvinner som bærer fram et barn, bør få et større engangsbeløp. Beløpets størrelse bør variere ut fra alder og familesituasjon. Yngre kvinner bør få et høyere beløp enn eldre, og aleneforsørgere mer enn dem som bor sammen med barnefaren.

Vi mangler jordmødre, og det er for få plasser for fødende på sykehus og fødestuer. Fødselsomsorgen er i krise. Det fører til at kvinner vegrer seg for å bli gravide.

Abortutvalget som før helgen la fram sin rapport, anbefaler å lovfeste retten til veiledning og oppfølging etter en abort.

Nå må politikerne ta på alvor det vi vet. Vi vil oppleve en økende mangel på arbeidskraft innen helse og omsorg i årene framover. Vi må derfor prioritere trygghet og en god fødselsomsorg for de kvinnene som føder barn.

De som har gjennomgått en abort, bør ikke gis en lovfestet rett til oppfølgingssamtaler hos dem som jobber i den overbelastende fødselsomsorgen, slik utvalget foreslår. De bør henvises til fastlegen og andre instanser i det offentlige helsetilbudet.