­Magne Lerø: Startsignal til nødvendig kraft og uforsonlig strid i Finnmark

Flertallet på Stortinget mener oljeproduksjonen skal elektrifiseres, og Arbeiderpartiet har programfestet det. Da bør det ikke være en bombe at regjeringen faktisk vedtar å sette i gang, selv om landsmøtet i Senterpartiet har sagt nei til å elektrifisere Melkøya med kraft fra land.

Vi har fått et nytt eksempel på at det er Ap som styrer energipolitikken. Det har Trygve Slagsvold Vedum godtatt.

Frustrasjonen i Sp er stor. Vedum regner med han klarer å ri av stormen i eget parti. Han vil sette seg på bakbeina om noen på alvor vil reise spørsmålet om Sp skal gå ut av regjeringen en måned før det er valg.

Vedum mener Sp kan fortsette i en regjering som har fattet et prinsippvedtak om elektrifisering av Melkøya. Men han kan ikke si det han tenker, at det ikke er sikkert det vil skje. Han kan ikke gå lenger enn å si at det er langt fram før nåværende gassanlegg skal avvikles og erstattes med fornybar energi.

Regjeringen har mål og planer om mye. Den har egentlig ikke fattet en avgjørelse om noe mer enn å la Statnett bygge en 420 kilovolts kraftlinje fra Skaidi til Hyttevatn – og en 132 kilovolts ledning fra Hyggevatn til Melkøya.

Til og med Sylvi Listhaug, som fyrer løs mot regjeringens beslutning og krever folkeavstemning om elektrifisering av Melkøya, er tilhenger av at det bygges en ny kraftkabel for å sikre behovet for fornybar kraft.

Problemet er at denne kraftlinjen må bygges tvers gjennom et viktig beiteområde for rein. Det finnes ikke et alternativ for å nå fram med elektrisk kraft til Melkøya og Øst-Finnmark.

Regjeringen er blitt møtt med heftige protester for vedtaket om ny kabal og elektrifisering. Alle partier er imot regjeringens planer, med unntak av Høyre. Igjen ser vi at Ap og Høyre er landets styringspartier som er rede til å skjære igjennom når det er nødvendig for å ivareta landets interesser.

Det er bred politisk enighet om at Finnmark må få tilførsel av mer energi for å kunne opprettholde bosettingen i området. Jonas Gahr Støre bruker krigen i Ukraina som argument for at det er viktigere enn noensinne å sørge for at Finnmark, ikke minst Øst-Finnmark, ikke avfolkes på grunn av mangel på energi og arbeidsplasser.

Det sikkerhetspolitiske argumentet veier tungt. Det vil bli brukt for alt det er verdt når staten frontkolliderer med samiske interesser.

Regjeringen styrker sin posisjon også rettslig når de kan dra sikkerhetspolitiske argumenter som begrunnelse for at samene ikke kan bruke menneskerettighetene for å motsette seg storsamfunnets rett og plikt til å ivareta egen sikkerhet.

Dialogen med Sametinget har alt gått av sporet. Kort tid etter at regjeringen hadde lagt fram sine planer, sa sametingspresident Silje Karine Muotka (Norske Samers Riksforbund) rett ut at regjeringen setter til side alle løfter om å ta hensyn til samiske rettighetshavere. Når hun ordlegger seg slik, oppfattes det som en oppfordring til kamp mot regjeringen.

Retorikken fra samisk hold er alt like hard og uforsonlig som i Fosen-saken. Striden kan bli enda hardere, for det ender fort opp med at regjeringen med viten og vilje velger å overse reindriftsamenes og Sametingets krav.

Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) velger en optimistisk tilnærming. Han tror det er mulig å finne fram til avbøtende tiltak. Det vil ikke være mulig når reindriftssamene alt har satt seg på bakbeina.

Vi må regne med at det ender som det gjorde med utbyggingen av Alta-vassdraget. Et flertall på Stortinget avviste protestene. Demonstrantene i Stilla ble båret vekk, og gravemaskinene fikk starte arbeidet.

Den tid, den sorg, tenker regjeringen. Finnmark må ha mer kraft. De får ta problemene etter hvert som de oppstår.

Regjeringen forsøker å selge beslutningen inn som en «glad-sak»: Endelig skal Finnmark få mer energi, og det tas et kraftfullt grep for å nå målene om kutt i klimautslipp innen 2030.

Det kan stilles spørsmål ved denne kommunikasjonsstrategien. Det er praktisk talt ingen jubel å høre. Mediene tyter over av iltre protester og ramsalt kritikk. NHO vender imidlertid tommel opp. Det gjør nok LO også etter hvert.

Regjeringen svarer kritikerne med harmoni. De snakker om tilførsel av energi i Finnmark på nivå med løftet som Israel fikk en gang om at det lovede land skulle flyte av melk og honning. Det skal bli nok energi til alle i Finnmark – både til Melkøya, nye og gamle bedrifter og til befolkningen. Og prisene skal ikke øke.

Det er ikke måte på. Regjeringens planer minner mer om en drøm enn om realpolitisk bevissthet.

Mer energi er ikke gratis. Skal Melkøya stikke av med nærmere 400 MW strøm årlig, blir det knapphet på energi. Da vil prisen øke. Dette kan regjeringen si rett ut – framfor å snakke om at det skal bli nok billig energi til alle. Regjeringen kan ikke garantere rimeligere kraft i Finnmark enn andre steder.

Regjeringen kan ikke annet enn å håpe på at det blir nok energi i Finnmark. Det er ikke staten som skal plassere ut hundrevis av gigantiske vindmøller. Det er utbyggere og kommunene i fylket som avgjør hvor omfattende utbyggingen blir.

Striden innad i Finnmark, mellom dem som vil ha mer energi og dem som vil ivareta reindriftsnæringens interesser, vil bli enda hardere. Om reindriftsnæringen ikke er interessert i å inngå kompromisser, vil den bli kjørt over. Regjeringen vil sørge for at den har gode argumenter om samene velger å ta striden om vindkraft i Finnmark til retten.