Thorbjørn Jagland

Thorbjørn Jagland gir også Nato noe ansvar for at det ble krig i Ukraina. Foto: Terje Bendiksby | NTB

Publisert: 29. januar 2024 kl 12.30
Oppdatert: 29. januar 2024 kl 14.16
Magne Lerø (født 1954) er en norsk redaktør og forfatter. Han er redaktør og eier av Dagens Perspektiv, Samtiden, bransjeavisen Dagligvarehandelen, Reiseliv1 og Convenience gjennom selskapene Medier og Ledelse AS og Dagens Perspektiv AS.

Magne Lerø: Fra Stoltenberg til Jaglands mer nyanserte linje

­Først i forordet til bind 3 av sine memoarer, Ti år for Europa, trekker Thorbjørn Jagland fram den sveitsiske diplomaten Heidi Tagliavini. Hun skriver i en rapport fra krigen i Georgia at konflikten ble drevet framover ved at de som var involvert «fokuserte kun på sin egen sannhet: de var ikke tilstrekkelig forberedt på å vurdere sannheten på den andre siden».

Han mener denne beskrivelsen passer på det som skjedde før krigen i Ukraina brøt ut.

Jagland avviser at krigen var unngåelig. Han mener den kunne ha vært unngått ved å få flere til å gå imot Vladimir Putins påstand om at Nato ville angripe Russland, og at Vesten kunne gjort mer for å hindre at Russland fikk opplevelsen av å være omringet.

Nato styrket sin posisjon og flyttet seg nærmere Russland som følge av at Nato ble utvidet østover. Putin brukte det som bevis på at Nato ville presse og true Russland.

Det politiske flertallet i Ukraina var tydelig på at de ville bli med i Nato og EU. Putins posisjon var at det var uaktuelt å slippe Nato tett på, via Ukraina. Da russerne annekterte Krimhalvøya i 2014, viste de at de mente alvor. Det var et forvarsel om det som skulle komme.

Kåre Willoch (H) og Thorvald Stoltenberg (Ap) var blant dem som viste forståelse for at det var avgjørende viktig for Russland å ha kontroll over Krim. Mistilliten mellom Russland og Nato økte imidlertid etter Krim-annekteringen.

Både Nato og Russland baserte seg på sin egen sannhet. Dialogen stoppet opp og ble til slutt erstattet med krig.

Saken fortsetter under annonsen

Thorbjørn Jagland er dialogens mann. Jobben som generalsekretær i Europarådet handlet om å være i dialog med Europas statsledere for å finne løsninger på geopolitiske maktkamper, ulmende konflikter og antidemokratiske strømninger.

Menneskerettigheter som basis

Basis for Europarådets arbeid er menneskerettighetene og Den europeiske menneskerettsdomstolen med oppgave å påse at disse rettighetene følges i praksis. Medlemslandene er forpliktet til å rette seg etter vedtak i menneskerettsdomstolen.

I løpet av de 10 årene Jagland var generalsekretær, måtte han forholde seg til en rekke konflikter som har preget Europa siden århundreskiftet.

Noen av dem har røtter flere hundre år tilbake i tid. Andre er nye og har dukket opp som resultat av at det blåser en endringens vind over Europa.

Jagland har hatt en unik utkikkspost når det gjelder å forstå de krefter som driver fram endringene og hva som kreves om Europa skal kunne holde fast ved at det er samhandling mellom landene og respekt for menneskerettighetene som fortsatt skal prege det europeiske fellesskap.

Vi har havnet i en situasjon der krig og fiendskap hersker mellom Europa og Russland. Jagland har kjempet for at vi ikke skulle ende her. Han har vært sterkt kritisk til utviklingen i Russland under Vladimir Putin, men han har ikke gitt opp dialogen for å få Russland til å definere seg som en del av det europeiske fellesskapet.

Saken fortsetter under annonsen

Denne kampen tapte Jagland. Han skriver ikke at den kunne blitt vunnet «om de hadde hørt på meg». Han sluttet som generalsekretær tre år før krigen brøt ut.

Jagland har aldri stått fram som en kritiker av USA og Nato, men i boken peker han på at Nato har bidratt til at Putin valgte å gå til krig.

Jagland bedriver ikke etterpåklokskap, men analyserer forhold og disposisjoner som førte til krigen. Russland har hovedansvaret, men Nato og Europa kan ikke fri seg fra ansvar.

Nato og Europarådet har en ulik tilnærming til Russland. Nato er en militær organisasjon, rede til å forsvare seg med alle midler. Europarådet vil ha dialog for å trekke Russland inn i det europeiske fellesskapet.

Krig for vår frihet

Når et land er i krig, forventer Forsvaret og myndighetene bred oppslutning om krigen. Norge er ikke i krig med Russland, heller ikke Nato. Men krigen i Ukraina er definert som en krig for vår frihet og sikkerhet.

I denne situasjonen er det for krevende å diskutere åpent hva som førte til krigen og om den kunne vært unngått. Like vanskelig er det å føre en åpen debatt om tiden er inne for å forhandle med Russland for å få slutt på krigen.

Saken fortsetter under annonsen

Det er Jens Stoltenbergs retorikk, og den er et ekko fra USA, som gjelder. Ukraina skal vinne krigen. Landet må få all den støtten og alt militært materiell som det trenger så lenge de vil kjempe for Europas sikkerhet og frihet.

Det spente forholdet mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland er vel kjent. Det går tilbake til 2002 da Jagland ble presset til å gå av som leder av Arbeiderpartiet. Det preger ikke boken, men kan sies å skinne igjennom når Jagland hevder Nato og Jens Stoltenberg bidro til å hausse opp stemningen.

Han gir Nato ansvar for mangel på dialog og manglende vilje til å sette seg inn i motpartens måte å tenke og argumentere på.

Nato valgte verbal konfrontasjon. Det kom det lite ut av.

Det er som kjent seierherrene som skriver historien. Debatten etter krigen vil få preg av om Ukraina, med Nato på laget, seirer eller taper. Det vil gi Jagland og Stoltenberg ulike posisjoner når debatten om krigen i Ukraina kan kjøres i full bredde.

Stoltenberg som USAs mann

Som statsminister har Stoltenberg vist sine diplomatiske evner. Han har også opptrådt samlende innad i Nato. Til og med Donald Trump har han lykkes med å roe ned.

Saken fortsetter under annonsen

Men som frontfigur i Nato er det USAs linje han har kjørt fram. Og den har på ingen måte, de siste tiårene, vært preget av å se saken fra motpartens side.

Det er Jaglands linje vi trenger framover for å få slutt på krigen og for å få startet en langdryg prosess for å normalisere forholdet til fienden i øst.

«En tid for å fødes, en til å dø – en tid til å drepe, en til å lege  en tid til å rive, en til å bygge», står det å lese i Forkynneren.

Russland er vår nabo. Det kommer en tid for å reparere det som er tapt. Da gjelder det å kunne se sannhet også på den andre siden.