22.juli -mer utenforskap enn politikk

Nylig ble en 16-åring dømt til fem års fengsel for terrorforberedelse og deltagelse i terrororganisasjonen IS.

Vi kan se på dette som et eksempel på at samfunnet får satt en stopper for mennesker før det går for langt. Det kan også ses på som et bevis på at samfunnet fortsatt «produserer» utenforskap som leder til kriminalitet.

Barneombud Inga Bejer Engh sier til NTB at vi vet mye om hva som fører til radikalisering. Det er de samme faktorene som fører til kriminalitet generelt. Utenforskap er en nøkkel.

- Min utfordring til politikerne er ikke bare å utrede og finne årsaker til radikalisering og utenforskap, sier hun.

Det betyr å bruke penger uten å kunne se resultater innenfor samme fireårsperiode. Resultatene vil en ikke se før om 15-20 år mener hun.

- Vi vet veldig mye om hvorfor ungdom faller ut, men vi er ofte ikke i stand til å gjøre noe med det.

Aftenposten har i det siste fortalt historien om to tenåringer, dypt involvert i kriminalitet, som barnevern og myndigheter så langt ikke har klarer å få kontroll over.

Utenforskap er en nøkkel til å forstå hva som gjorde Anders Behring Breivik til den han ble. Det ble tidlig påvist at han ikke utviklet seg normalt psykisk. Men få hjelpetiltak ble satt inn.

Det går an å tenke at 22. juli aldri ville skjedd om Breivik hadde fått den hjelpen han burde fått.

Anders Behring Breivik pådro seg etter hvert psykiske skader. Ekspertene var uenige om de var så alvorlige at han måtte regnes som utilregnelig.

Retten slo fast at han var tilregnelig i strafferettslig forstand. Det mener psykiater Randi Rosenqvist, som på vegne av myndighetene har laget risikovurderinger av Breivik hvert år, er en riktig dom. Hun sier til Dag og Tid at hun fortsatt regner Brevik som gal, men at han er strafferettslig tilregnelig.

Han lider av alvorloge vrangforestillinger, men hun mener disse primært kommer utenfra, ikke innenfra. Det ville gjort ham utilregnelig.

Psykiaterne som påtalemyndigheten baserte seg på, mente Breiviks vrangforestillinger kom innenfra og bruker blant annet hans utsagn om at han var leder for en internasjonal orden som bevis på det.

Det er ikke noe poeng for å hente opp igjen debatten om tilregnelighet eller ikke. Dommen er falt, og det er tatt et oppgjør med alt Brevik står for, understreker hans daværende forsvarer, Geir Lippestad.

Om det Brevik står for hadde blitt stemplet som galskap, ville det ikke vært mye å debattere i ettertid. Da ville det bare ha vært vrangforestillingene til en psykotisk mann, sier Rosenqvist til Dag og Tid.

10 år etter ligger de psykologisks perspektivene temmelig døde. Inga Bejer Engh løfter fram utenforskapet som forklaring. Det har ikke mange andre har gjort. Det er den politiske forståelsesrammen som dominerer.

Det kan se ut som om det oppgjøret Ap ønsker å ta 10 år etter primært vil ha politiske holdninger som ramme.

Det er det visst behov for om vi skal tro Harald Stanghelle, en av de mest sentrale kommentatorene knyttet til 22. juli, som i Aftenposten skriver at når gatene i stille protest og dyp medfølelse ble fylt av rosetog, «la det grunnlaget for et nasjonalt selvbedrag som vi betaler prisen for.»

Han skriver at verden så med undring på Norge, for slik hadde ingen nasjon tidligere reagert på terror. Han mener det er lagt for stor vekt på «en gal manns verk» og for lite vekt på at det var et angrep på statsmakt og demokrati.

Stanghelle er skremt av undersøkelser som viser at hele 3 av 5 nordmenn mener vi har snakket nok om 22. juli i norsk offentlighet og at en tredjedel mener Ap har slått politiske mynt på historien.

Vi kan ikke se at samfunnet preges av et nasjonalt selvbedrag. Vi tror Jens Stoltenberg gjorde rett i å velge å nedtone en gryende oppgjørstenkning knyttet til terroren. Han bidro til å samle nasjonen i sorgen og fortvilelsen.

Det tankegodset som Breivik brakte til torgs, lever videre. Farlige konspirasjonsteorier har økt i omfang og styrke. Men dette har ingen ting med Breivik å gjøre. Han bør ikke gis status som en ideolog. Han er en psykisk skadet mann som løfter fram det vrøvlet han fant på nettet.

Han er ikke alene om å ta på alvor konspirasjonsteorier. Det er mindre av det i Norge enn i flere andre land.

Breivik er en liten mus i der de konspiratoriske elefantene tramper fram. Han er blitt en internasjonal figur fordi det klikket for ham. Ideologisk sett er han en tomskalle.

Det er all mulig grunn til å ta oppgjør med konspirasjonsteorier. Det er på sin plass å ta avstand fra den hetsen AUF-ere er utsatt for. Den nedlatende og frekke omtalen overlevende fra Utøya er blitt utsatt for på sosiale medier, må fordømmes. Det må slås ned på hatkriminalitet. De som sprer konspirasjonsteorier, bør røykes ut.

Men vi må ikke la oss hekte fast i forenklede forestillinger om at vi oppnår nevneverdig med å ta et oppgjør med 22.juli på politikkens snevre premisser. Det kan bidra til å politisere debatten, framfor å fremme dialogen.

Det er vanskelig å bekjempe hat og farlige konspirasjonsteorier som gror fram der utenforskapet får fotfeste. Men det er den vanskelige, kronglete veien barneombudet ber oss gå som kan føre fram etter hvert. Utenforskap er roten til alt ondt.