Advokater truer rettssikkerheten

Partnerne i de store advokatfirmaene hører til landets kakseklasse. De tjener glatt 15- 20 millioner i året. De lever ikke av noe annet enn å sende skyhøye fakturaer til sine kunder.

Timepriser på 6500 kroner for de med høy spisskompetanse er ikke uvanlig. For store internasjonale oppdrag kan det koste opp mot 10.000 kroner timen, skriver Finansavisen. Da er en på nivået til advokater i London og New York. Dem om det.

De galopperende advokatlønningene har ført til at kostnadene med å føre en sak for Høyesterett har eksplodert. Dommerne ser problemet, og de har muligheten til å gripe inn om en part forlanger å få dekket urimelig høye advokatkostander.

Advokater reagerer selv på utviklingen. Advokat Christian Lundin sier til Finansavisen at det ikke er mulig å forsvare timesatser som er i nærheten av det de store firmaene opererer med.

Lundin prosederte for en tid siden en sak for to brødre som gikk til sak mot Løvenskiold Handel AS som var representert ved en partner i Wikborg Rein. Han krevde dekket saksomkostninger med basis i 5500 kroner timen uten moms.

– Jeg mener det er hinsides all fornuft å kreve omkostninger basert på denne timesatsen av to uføretrygdede menn som er etterlatte etter er grufullt drap, sier Lundin.

De to brødrene hadde et sterkt behov for å få klarlagt om Løvenskiold kunne stilles til ansvar. De vant ikke fram i tingretten og anket til lagmannsretten. Før saken kom til behandling, ble det inngått forlik.

Brødrene slapp å betale selskapets saksomkostninger og unngikk dermed en økonomisk katastrofe.

Denne saken illustrerer problemet. Hvis alle borgere skal omfattes av rettssikkerheten, betyr det at en må ha mulighet for å få sin sak prøvd for retten.

Med dagens advokathonorarer er kostnadene med å ta en sak til retten blitt for høye for privatpersoner og bedrifter med liten egenkapital.

For mange borgere tar ikke sjansen på å gå til sak mot staten. Nav-skandalen viser det. For mange mindre bedrifter lar seg tvinge i kne av store bedrifter som engasjerer de dyreste advokatene. De tar ikke sjansen på at et tap kan føre til konkurs.

Det er få som er rede til å tape flere hundre tusen, kanskje en million, for å vinne en sak i retten.

Høyesterettsdommer Clement Endresen skriver i Lov og rett at «et naturlig korrektiv kan være å ta utgangspunkt i hvilken timepris et rimelig antall dyktige advokater innenfor saksfeltet vil være villig til å påta seg prosessoppdraget for».

Det er et prinsipp det er vanskelig å styre etter, men det gir en retning.

Det finnes satser for hvilke timepriser advokater kan operere med i straffesaker. Satsene for 2019 var på 1040 kroner. Advokatene mener det er lavt, men de klarer seg.

Politikerne har nøyd seg med å sette et øvre tak for det staten er villig til å betale. Alt annet har de overlatt til markedet. Markedet klarer ikke sikre rettssikkerheten. De store advokatfirmaene er blitt for grådige.

Samfunnet betaler milliarder for å opprettholde et rettssystem som alle parter skal nye godt av. Da må samfunnet også kunne stille krav til aktørene i dette systemet, det vil si borgere og bedrifter.

Politikerne bør skjære igjennom og slå fast at domstolene ikke får operere med saksomkostninger basert på en timepris over 2000 kroner.

Hvis betalingssterke bedrifter vil betale advokatene sine høyere timepriser, må de dekke dette selv og ikke kreve det som del av saksomkostninger som motparten kan komme til å måtte dekke.

På denne måten blir det rimeligere å tape en sak i retten. Det er meningen, for det betyr at flere våger å få sin sak prøvd rettslig.

Å få flere saker behandlet i rettsapparatet er ikke et mål, snarere tvert imot. Domstolene er blitt mer aktive for å forsøke å få til forlik. Bransjer har etablert tvistemålsinstitutter der en forsøker å oppnå enighet uten å bringe en sak inn for retten. Vi trenger med av dette.