Akseptabel risiko

Riksrevisjonens rapport om sikring av bygninger og vital infrastruktur, og høringen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er først og fremst et nederlag for Erna Solberg. Under valgkampen for fire år siden kritiserte hun sterkt regjeringen for ikke å vise tilstrekkelig handlekraft. Hun mente 22.juli-terroren var et bevis på det. Hun lovet større gjennomføringsevne og økte effektivitet i offentlig sektor om hun fikk lede en regjering. Civita-leder Kristin Clemet dro ledelseskortet og Erna Solberg ble fremstilt som en mer besluttsom og gjennomføringsorientert leder enn Jens Stoltenberg.

Flere rapporter fra Riksrevisjonen viser at det ikke er grunnlag for å fremheve Solberg som en slags superleder for forvaltningen. Under høringen i Stortinget tirsdag måtte hun innrømme at regjeringen ikke hadde levert i forhold til forventningene når det gjaldt beredskap og sikkerhet.

Det er ikke store forskjeller mellom Ap og Høyre i synet på hvordan forvaltningen skal ledes og beredskapen skal være. Det er heller ingen grunn til å delta i en konkurranse om hvem som er best til å styre forvaltningen. Forvaltningen opererer på byråkratiets premisser, ikke politikernes. Statsråder klarer ikke å instruere forvaltningen til å arbeide på en annen måte. En viktig årsak til at byråkratiet eser ut, er det sterke kontrollfokuset som preger politikken for tiden.

Det oppstår samarbeidsproblemer mellom etater og departementer med jevne mellomrom. Det er ulike kulturer som møtes, og det er noen som passer på sine revirer. Riksrevisjonen kan gjerne peke på at politi og forsvar bør samarbeide bedre, men det er ikke noen som kan gjøres ansvarlig for at det ikke er bra nok, andre enn Erna Solberg da, hun har jo ansvar for alt. Justisministeren og forsvarsministeren må også ta ansvar, hvis ikke går ikke regnestykket til Kontrollkomitéen opp.

De som står nærmest til å gjøre noe med de problemene Riksrevisjonen peker på, er forsvarsministere og politidirektøren. De som ikke har tatt nevneverdig selvkritikk er Haakon Bruun-Hanssen og Odd Reidar Humlegård. De mener Riksrevisjonen overdriver.

Det er selvsagt mulig å bedre beredskapen og øke sikkerheten. Vi kan for eksempel sette ut vakter døgnet rundt ved alle landets drikkevann for å forhindre at noen dropper gifter i vannet som sprer død og elendighet. Vi kan ha stående væpnede vakter ved alle offentlige bygg som kan tenkes å være et mål for angrep. Selv Riksrevisjonen kan kanskje bli fornøyd.

Sikkerhet og beredskap handler om avveining av interesser og kostnader. Sikkerheten og beredskapen i dag er mye bedre enn i 2011. Hvor mange milliarder skal vi bruke for at sikkerheten skal bli enda bedre? Hvor mye overvåkning skal vi tåle? Hvor mange sjekkposter skal vi passere?

Dagens Næringsliv har skaffet seg rapporten fra Riksrevisjonen som regjeringen har hemmeligstemplet. Det er ikke mye ukjent dramatikk den inneholder. Og om det blir enda en høring i Stortinget, vil det ha liten betydning. Riksrevisjonen konsentrerer seg om situasjonen i 2015. To år etter er alt mye bedre, sier både politiet, forsvaret og regjeringen, for de har tatt på alvor kritikken fra Riksrevisjonen. Vi kommer ikke lenger. Hovedinntrykket bør være at beredskap og sikkerhet er på et forsvarlig nivå. Om noen er i tvil, bør en heller lytte til Forsvaret enn til Riksrevisjonen. Det er i Forsvaret de er eksperter på beredskap.

Hvis vi skal liste opp de største sikkerhetsproblemene i Norge, er det ingen grunn til å plassere terror på topp. Folk har 22.juli-terroren friskt i minne, men det er ingen grunn for folk å frykte terror. Vi blir godt passet på. Den største sikkerhetsrisikoen her i landet er det trafikken som utgjør.

I 2016 ble 135 mennesker drept i trafikken. Riksrevisjonen kan jo få i oppdrag å finne ut hvorfor så mange dør i trafikken og hva vi kan gjøre med det.