Ansettelse i hemmelighet selvsagt

Da det gikk opp for sentralbanksjef Øystein Olsen at Nicolai Tangen faktisk kunne tenke seg å bli sjef for Oljefondet, brukte ikke Olsen mange kalorier på andre søkere.

Det var Tangen de ville ha. Prosessen ble lagt opp deretter.

Men de gjorde en tabbe. De glemte å sette Tangens navn på en offentlig søkerliste, etter at det i realiteten var bestemt at han skulle få stillingen.

Det er komplett utenkelig at Tangen eller andre i hans posisjon står fram som søkere uten å vite at de alt har fått jobben.

Øystein Olsen fikk i ettertid mye pes fra bankes kontrollører og politikere for måten de håndterte ansettelsen på. Olsen måtte selvsagt beklage at Tangen ikke figurerte på en søkerliste.

Olsen gjorde det han mente han måtte gjøre for å taue Tangen i land. Bråket plaget ham ikke nevneverdig. Snart er saken glemt. Oljefondet seiler videre med Tangen som skipper.

Sjeføkonom i Swedbank, Øystein Børsum (45) ble i forrige uke utnevnt til ny visesentralbanksjef med ansvar for Oljefondet.

Han sto på søkerlisten. Alt ser ut til å foregått slik det skal.

Men i dag kan Dagens Næringsliv (DN) avsløre at Børsum, allerede før søknadsfristen gikk ut, fikk spørsmål fra departementet om å gi opplysninger for å bli sikkerhetsklarert. Seks av de syv andre søkerne bekrefter overfor DN at de ikke fikk en lignende forespørsel.

Planen var at stabsdirektør Birger Vikøren i Norges Bank var innstilt, men ettersom han har en sønn som jobber i Finansdepartementet, ble det satt stopp for den prosessen.

Framfor å tilby Arthur Sletteberg stillingen, som utvilsomt er kvalifisert, lyste de ut stillingen på nytt. Da dukket Børsums navn opp på søkerlisten,

De som er innenfor finansmiljøet tenkte sitt. Det var Børsum som var utvalgt.

Det kunne de selvsagt ikke vite. Når det i dag ble kjent at Øystein Børsum på forhånd ble bedt om å søke om sikkerhetsklarering, er det ikke lenger tvil.

Det var Børsum de ville ha, ikke Sletteberg.

«De» er ledelsen i Norges Bank og Finansdepartementet. De snakker selvsagt sammen.

Den tidligere visesentralbanksjefen, Jon Nicolaisen, måtte sluttet da han ikke ble sikkerhetsklarert. Han mente selv at årsaken måtte være at kona er kinesisk statsborger, bosatt i Kina.

Finansdepartementet vil ikke kommentere noe som har med sikkerhetsklarering å gjøre. Hvem, hva og hvordan skjer i hemmelighet.

At visesentralbanksjefen må sikkerhetsklareres, er det ikke noe å si på. Men jusprofessor Jan Fridthjof Bernt sier til DN at Finansdepartementet har et forklaringsproblem når de ikke vil si noe mer om prosessen.

Det har han selvsagt rett i. Men det lever Finansdepartementet godt med.

Formelt sett burde alle søkerne blitt sikkerhetsklareret på forhånd, i alle fall de som blir ansett som aktuelle og kalt inn til intervju.

Da ville vi fått en korrekt prosess, men det ville vært en skinnprosess, og mye klareringsarbeid til igjen nytte.

I realiteten var det bestemt at Børsum skulle ansettes. Departementet handler ut fra det.

Man må gjerne mene at de som skal foreta en ansettelse, må vente med å bestemme seg helt til en formell ansettelsesprosess er gjennomført og det foreligger en innstilling.

Slik er ikke verden.

Vi har fått enda et eksempel på at offentliggjøring av søkerstillinger til profilerte toppstillinger i offentlig forvaltning har lite for seg.

Realiteten er at vurderinger av kandidater og ansettelsen skjer i det skjulte.

Stillingen som sjef for Oljefondet, Norges Bank, finansråd, sjef for SSB, Kredittilsynet og en del andre toppstillinger innen statlig finans, trenger en ikke søke.

Og en trenger i alle fall ikke stå fram på en offentlig søkerliste.

Aktuelle kandidater kan gjerne søke og stå fram offentlig. De fleste velger heller å ringe hodejegeren og melde sin interesse. Om de er en aktuell kandidat, startes gjerne prosessen i god tid før søknadsfristen er ute.

Det er noen som på forhånd bestemmer seg for hvem en vil ha.

Hvor uthulet bestemmelsen om at søkerlister til offentlige lederstillinger er blitt, viser listen over de som kan tenke seg å bli rådmann eller kommunedirektør i Sogndal.

Det var 7 som søkte. En trakk seg og fem av søkerne har fått unntak fra regelen om å stå på den offentlige søkerlisten. Kun en av søkerne står fram med fullt navn.

Slik er det blitt. Men politikerne står ikke fram med beskjed om at «keiseren ikke har klær på seg». Det skal være offentlighet på stadig flere områder. Alle er for mest mulig offentlighet.

De premissene vil ikke de fleste som er interessert i en offentlige lederstilling, godta. De som skal foreta ansettelsen, forstår det.

Enten gir de søkere dispensasjon fra regelen om offentlighet eller de starter en prosess der ansettelsen i realiteten blir avgjort før søkerlisten offentliggjøres.