Ap ikke i lomma på LO

I «Nei til EU»-kretser er de noe betuttet over at EØS-motstanden svekkes samtidig som EØS-motstanden vokser i fagbevegelsen og antallet EU-motstandere øker.

Det har sin naturlige forklaring. Å endre tilknytningen til EU ender lett opp i et politisk kaos, særlig dersom det ikke er bred politisk enighet om en endret tilknytningsform.

Det er bare å se til Storbritannia, der alt kan skje. Theresa May kan få banket igjennom den avtalen hun har forhandlet fram i Parlamentet. Den kan bli avvist og Storbritannia havner hodestups ut av EU uten en avtale ved utgangen av mars. Eller det kan bli en ny folkeavstemning som fort kan gi et flertall for at Storbritannia skal bli i EU.

Hvis det skulle ende med at Storbritannia går ut av EU og baserer seg på en handelsavtale, kan det argumenteres for at også Norge bør velge en slik løsning, altså å skrote EØS-avtalen. Ender Storbritannia opp med den avtalen Theresa May har forhandlet fram, som gjerne kan benevnes som en EØS-avtale, kan EØS-motstanderen i Norge like godt gi opp. En vil aldri få et politisk flertall for å ta risikoen på å si opp EØS-avtalen og satse på en handelsavtale.

Jonas Gahr Støre avviste tidligere i uken at det er aktuelt å vurdere å si opp EØS-avtalen. Partisekretær Kjersti Stenseng fulgte opp med nærmest å garantere at Ap aldri vil gå inn for å si opp EØS-avtalen med mindre EU utvikler seg til noe helt annet enn det er i dag.

Dette har gjort inntrykk på Trygve Hegnar, som skriver i Finansavisen i dag at «Ap er EU-tro». Det hjelper ikke om LO beveger seg mot et nei til EØS på kongressen i 2021. Støre kommer til å gi klar beskjed om at LO kan vedta hva de vil. Aps støtte til EØS ligger fast.

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) har sådd tvil om Ap er til å stole på i EØS-saken. Det er lov å forsøke seg. Slike utspill vil falle døde til jorden. EØS står som en påle.

EØS er et problem for LO, fordi stadig flere medlemmer vil EØS-avtalen til livs fordi de mener den fører til sosial dumping og svekker arbeidstakernes rettigheter.

LO har noe rett i det. Norsk arbeidsliv er underlagt regelverket i EU. Selv om det finnes mekanismer de enkelte medlemslandene kan ta i bruk, for eksempel allmenngjøring av tariffavtaler i en bransje, kan en ikke nekte for at EØS-avtalen har ført til stor tilgang på billig arbeidskraft. Det finnes i dag en rekke jobber som utføres av «rimelige utlendinger» som enten er leid inn eller har skaffet seg jobb ved å søke. LO har rett i at EØS fører til flere lavtlønnede. Det er dog noe annet enn sosial dumping.

I LOs regnestykke er lavere lønninger for noen grupper minussiden ved EØS. På plussiden står tilgang til det enorme markedet i EU. Kjersti Stenseng trekker fram Nordland fylke som et eksempel. Deres eksport til EU-land utgjør 87 prosent. LO kan ikke nekte for at norsk industri vil få dårligere rammevilkår uten tilgang til EUs indre marked som i dag. Det vil føre til tap av arbeidsplasser. Det er en drøm at en handelsavtale kan gi det samme som dagens EØS-avtale.

I 2012 var det 46 prosent som sa ja til EØS-avtalen og 34 som sa nei. Nå sier 60 prosent ja og 21 prosent nei. 64 prosent sier de ville stemt nei til EU om det hadde vært en folkeavstemning i dag. 25 prosent ville stemt ja.

Folk vil altså ha det som det er. LO-forbunds kjør mot EØS-avtalen gjør ikke inntrykk. LO kjører snever interessepolitikk. De tar ikke hensyn til hva Norge samlet sett er tjent med. Det er legitimt at LO ivaretar interessen til de som er i jobb, men da må de også finne seg i at Ap- ledelsen må ta hensyn til helheten. EØS-saken vil gjøre det tydelig at Ap ikke er i lomma på LO.

Skal vi dømme ut fra meningsmålingene, er det milevis langt fram til et norsk EU-medlemskap. Europe er imidlertid i endring. Vi vet ikke hvilket EU vi har om få år. Det skal imidlertid mye til for at EU skal bli et tema i valgkampen i 2021.

Lite tyder også på at EØS blir det, så lenge det er et massivt flertall i folket for EØS-avtalen. Ap kan trygt vende det døve øret til LO-folk som roper «nei til EØS».