Aps selvforskyldte krise

Arbeiderpartiet går tilbake 2,1 prosentpoeng og ender på 21,5 prosent på Norstats juni-måling for Vårt Land. En må helt tilbake til 2002 for å finne en tilsvarende dårlig måling for Ap. Det ligger et visst håp i dette for partiet. De har vært i grøfta før, men kom seg opp igjen. Ingen snakket om at Jens Stoltenberg burde få sparken som leder i 2002. Han hadde vært leder for kort tid og det var bred enighet om at Ap ikke hadde noen bedre kandidat.

Det samme opplever Jonas Gahr Støre nå. Han må konstatere at stadig flere stiller spørsmål til om han vil klare å løfte partiet oppover på meningsmålingene. Partisekretær Kjersti Stenseng har lagt listen på 30 prosent.

Det er ingen som står klar til å ta over om Støre skulle kaste kortene. Trond Giske er ute. Hadia Tajik har svekket sin posisjon betydelig etter striden med Trond Giske. Kjersti Stenseng har for smalsporet erfaring. Raymond Johansen har vært nevnt. Men Ap gjør det elendig på meningsmålingene for Oslo for tiden. Byrådsleder Johansen framstår mer som en taper enn en vinner.

Jonas Gahr Støre innrømmer åpent at det er stor uro og frustrasjon i partiet. «Det skygger for de politiske resultatene», sier han. Han har rett i at Ap med støtte fra KrF har vunnet langt flere politiske seiere enn det som er vanlig for Ap når de er i opposisjon.

Det ble en tilspisset situasjon i Ap da #metoo-bølgen rullet inn over landet og feide Trond Giske av banen. Partiet sliter med å få lagt denne saken bak seg. De presterer til og med å lage offentlig bråk om Giske skulle få være med på sommerfesten for politikere og tillitsvalgte.

Det er et spent forhold mellom partikontoret og de ansatte på Stortinget. Krisen var en periode så akutt at sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen måtte trekke seg. For noen uker siden ble Ingunn Yssen, tillitsvalgt for de ansatte, sykemeldt etter en samtale med Jonas Gahr Støre.

I Trøndelag er det dyp splittelse etter sammenslåingen av de de to fylkeslagene. Her virker det som om uenigheten primært et knyttet til personer og i liten grad til politiske saker.

Når mediene jevnlig omtaler intern strid, påvirker dette velgerne i negativ retning. Velgerne vil ha saker i fokus. Rødt viser for tiden hvordan det skal gjøres. De lykkes fordi de hamrer løs med klare synspunkter i aktuelle saker. Vi hører knapt om intern uenighet i flokken til Bjørnar Moxnes. Rødt gjør for tiden store byks oppover på meningsmålingene. Støre utelukker ikke lenger at de kan få plass rundt Kongens bord.

Skal et parti, en bedrift eller en organisasjon komme seg ut av en krise, kreves det tydelig lederskap. Enten må Støre trekke seg som leder, eller så må han tråkke til og ta styringen. Det ser ut til at det er det siste som skjer.

Støre kan ikke slutte med å lytte, avlyse prosesser og erstatte dialog med raske beslutninger. Han må klare å kombinere den prosessorienterte ledelse en må ha i et parti med evnen til å stille krav om hvordan han vil ha det. Enkelt er det ikke når medarbeidere sykemelder seg etter at han har gitt beskjed om hvor skapet skal stå.

Sosialdemokratiet i alle land er i motvind. I Ap er det stor politiske uenighet om viktige saker. Disse utfordringene er så pass krevende at Ap ikke vil lykkes om de ikke får ro i leiren.

Ut fra et «intet er så galt at det ikke er godt for noe»-perspektiv, kan dagens meningsmåling på 21 prosentpoeng, sjokkere så pass at man i Ap nå innser at de må legge bort stridsøksene.