Behold kompromisset om Lofoten

Politikk handler om å inngå kompromisser som til tider oppleves som meget smertefulle. Det har pågått en rimelig intens strid om oljeboringen i Lofoten og Vesterålen i to tiår. Selv om det har vært et flertall på Stortinget for å sette i gang letevirksomhet, har det ikke blitt noe av, fordi et eller flere av småpartiene med reell regjeringsmakt har hindret det.

Oljestriden splitter Arbeiderpartiet, men på landsmøtet i fjor så de ut til å ha funnet et kompromiss som et flertall både av tilhengere og motstandere av oljeboring i Lofoten og Vesterålen kunne leve med. Noe av de første Jonas Gahr Støre grep fatt i etter at han var blitt valgt som leder i Ap, var å snekre sammen dette kompromisset. Det går ut på at det skal være et belte på 50 kilometer fra land som skal være en petroleumsfri sone. Det betyr at det såkalte Nordland VI-feltet åpnes for konsekvensutredning, men beslutningen om hva som skal skje med feltene Nordland VII og Troms II utsettes på ubestemt tid.

AUF varsler nå at de ikke vil godta kompromisset landsmøtet samlet seg om i fjor. De vil at landsmøtet neste år skal gå inn for fullt vern av hele Lofoten, Vesterålen og Senja. Argumentene er velkjente. Vi må innstille oss på at oljeaktiviteten må trappes ned på grunn av klimautslippene, vi må over på fornybar energi, områdene er sårbare på grunn av fisk og turisme og det er en voksene motstand i nærområdene mot å åpne for letevirksomhet.

Det er ikke arbeidsplasser isolert sett som er det viktigste argumentet til Fellesforbundet og Industri Energi som vil komme i gang med leteaktivitet i de aktuelle områdene raskest mulig. Det handler om ikke å starte nedtrapping av norsk oljeaktivitet før det er nødvendig. Olje vil være en energikilde i flere tiår framover. Det tjener ikke til noe at Norge skal starte nedbygging av vår suverent mest lønnsomme næring før tiden er inne. Markedet vil fortelle når tiden er inne. Dette bør ikke styres politisk ved at Norge ensidig starter nedbygging av oljevirksomheten av hensyn til klima. Slik argumenterer «oljefløyen» i Ap.

Landsmøtet fant i fjor et fornuftig kompromiss. Ap er ikke tjent med en opprivende strid på det oljepolitiske området. De har nok med å håndtere konsekvensene av EØS-avtalen og asylpolitikken. Et vedtak på et landsmøte bør ha lenger levetid enn fram til neste landsmøte. Det svekker et parti om det stadig skal kjempes omkamper. Skal en sak tas opp på nytt etter kort tid, må det ha kommet til vesentlige momenter som må vektlegges. Det har ikke skjedd i denne saken. Derfor opptrer AUF uryddig når de blåser i stridsbasunene igjen.

Det er større grunn til å stille spørsmål ved leteboring i Barentshavet enn fem mil utenfor kysten av Lofoten og Vesterålen. Markedet er i tvil om det blir lønnsomt å engasjere seg i Barentshavet. Her tar det lang tid å bygge ut og kostnadene er meget høye. Her må den som våger å investere, være forberedt på milliardtap.

Vi har hatt en tørkesommer uten like. Det er neppe tvil om at dette har sammenheng med klimaendringene. Det kan imidlertid ikke brukes som et argument mot å starte oljeaktivitet i havet utenfor Lofoten og Vesterålen. Det hjelper ikke det spøtt om Norge produserer mindre olje. Da vil andre produsere mer. Det som imidlertid hjelper, er at vi feier for egen dør og får ned klimautslippene. Det betyr høyere og upopulære avgifter, flere restriksjoner og økt pris på energi. Dette bør AUF kjempe for. De kan føye til sterkere satsing på fornybar energi og økt bistand til fornybare prosjekter i fattige land. Det vil monne. Lofoten og Vesterålen kan de la ligge, i det minste til landsmøtet i 2021. Så pass med organisatorisk disiplin bør en kunne forvente også av ungdomsorganisasjoner.