Bestiller frontkollisjon

Erna Solberg har utvilsomt evnen til å skru sammen kompromisser. Det er imponerende at hun har klart å holde sitt regjeringsprosjekt flytende så lenge. De fleste spådde at hennes regjering ville gå til bunns etter kort tid.

Slik gikk det ikke. Hun klarte endatil å utmanøvrere Knut Arild Hareide og få KrF med på laget. Det var stjerne i boka.

I sommer var det en utbredt oppfatning at bompengeopprøret ville sprenge regjeringen. Men fem på tolv fant hun en løsning også på denne floken. Det viste seg at Frp, når det kom til stykket, var rede til å akseptere smuler i forhold til det landsmøtet vedtok om bompenger, heiet fram av «gamlefar» Carl I. Hagen.

Venstre valgte også å sluke en middels stor kamel for å ha plass i regjeringsbåten fortsatt. Seilasen i høst gikk bedre enn forventet. Budsjettet ble banket gjennom uten nevneverdig gråt og tenners gnissel.

Men entusiasmen for regjeringsprosjektet dalte i takt med lavere oppslutning på meningsmålingene. Trine Skei Grande sa det rett ut i et nyttårsintervju. Det kunne ikke fortsette slik. Regjeringen måtte ha en restart. Restarten lot vente på seg. Erna sa riktignok på nyåret at de hadde blitt enige om nye rutiner for samarbeid, slik at man ikke skulle oppleve det som skjedde i sommer igjen. De skulle løse problemer på kammerset. Gårdagen ble ikke akkurat preget av det.

Partilederne visste at det var bråk i vente. Men på Frps nettside sto det at uenighet om en IS-kvinne ikke skulle føre Frp ut av regjeringen. Det skulle mer til.

Det skal visst likevel ikke mer til enn at en mor som insisterer på ikke å gi fra seg sitt barn feller regjeringen. Det er slik saken står nå.

Siv Jensen og ledelsen i partiet hadde aldri sett for seg at de skulle forlate regjeringen på et så spinkelt grunnlag. Det vil de da heller ikke gjøre. Før helgen skal Siv Jensen levere en liste til Erna Solberg om hva Frp forlanger å få gjennomslag for om de fortsatt skal være med i regjeringen. «Blanke seire», kaller de det. De varsler endringer i regjeringsplattformen.

Siv Jensen forventer nå at de fire partilederne skal gå i hi for å svelge unna Frp nye krav. Så skal de komme ut 1. februar med beskjed om at krisen er løst. Da blir det tut og kjør videre for Erna Solberg regjeringstog, med noen jublende Frp-ere over blanke seire i første vogn, og en mer slukøret forsamling av KrF-ere og Venstre-folk i andre vogn – som ifølge Frp bør være glade for at de fortsatt får være med i regjering, enda så små de er.

Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har alt sagt at det ikke er aktuelt å endre regjeringsplattformen for å gi Frp større gjennomslag.

Situasjonen er låst. Denne gangen holder det ikke med Erna Solbergs evner til å finne kompromisser. Hun må hente ut skjulte evner som politisk tryllekunstner.

Hun er sta nok til å ville forsøke. Plan A er nok som sist: å dele ut seire til alle partiene – utenom til Høyre, da. Erna Solberg styrer ut fra prinsippet om at kriser må løses ved at den største må finne seg i ikke å få noe. Det er de mindre som bråker mest som får.

Venstre og KrF ligger så tynt an på meningsmålingene at de ikke tåler noe tap. Det er jevngodt med å tømme giftbegeret og legge seg ned for å vente på virkningen.

Siv Jensens håp er sannsynligvis at det roer seg ned i eget parti og hvis hun klarer å innkassere en seier. Det kan kanskje holde om den blir av symbolsk art. Det kan være at løsningen blir at de skal utrede et eller annet som KrF og Venstre kan leve med. De kan seinere sette ned foten om det er snakk om å vedta noe uspiselig.

Erna Solberg vil fortsette sin regjering. Spørsmålet er om et flertall i Frp vil ut, fordi de mener det vil gi partiet økt oppslutning ved valget om to år. KrF holder på å slikke sine sår for tiden, og vet neppe hva de vil. For Venstre hadde det vært bedre å bryte ut som følge av at de ikke fikk gjennomslag knyttet til iskanten i Barentshavet. Da kunne de med ny styrke stått fram som et miljøparti som tar klimautfordringene på alvor.

I dag vet verken Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande eller Kjell Ingolf Ropstad hva det ender med. Ingen vet hvor smertetersklene i partiene er.

Siv Jensen buldret overraskende høyt i går og satte rekord i krisemaksimering. Hun måtte det for å vise at hun er den tøffeste ulven i Frp-flokken. Når det går opp for kongene på småhaugene i Frp at Venstre og KrF ikke gripes av frykt av ulvehylene fra Siv Jensen, kan det være de roer seg ned.

Frp kan uansett ikke velge noe annet enn å støtte en regjering ledet av Erna Solberg. Det er slett ikke sikkert det er vinneroppskriften for Frp på sikt å la Erna Solberg regjere med Venstre og KrF, mens Frp blir stående utenfor regjeringsmurene å hyle.