Biskoper- fra sjef til gallionsfigur

Torsdag i forrige uke ansatte Kirkerådet Olav Fykse Tveit som ny preses, leder for biskopene i Den norske kirke.

Han har en teologisk doktorgrad, har vært leder for Mellomkirkelig Råd og kommer fra stillingen som generalsekretær i Kirkenes Verdensråd.

Ingen norske teologer kan stille med en sterkere CV. Det er ingen som på papiret er bedre kvalifisert enn Olav Fykse Tveit til å være leder i Den norske kirke.

Men ikke alle er fornøyde med måten ansettelsen av ham har skjedd på.

Etter reglene skal alle biskopene i bispemøtet nominere flere kandidater til stillingen som preses. Så skal Kirkerådet ansette en av de nominert. Dette bryr ikke biskopene seg om. Da Helge Byfuglien ble valgt til preses, var hun den eneste de nominerte.

Denne gangen har de gjort det samme igjen. Kun Olav Fykse Tveit er nominert. Og det er verre enn som så. Han er ikke valgt til biskop på lik linje med den andre biskopene en gang. En biskop blir utnevnt etter en omstendelig nominasjonsprosess der alle menighetsråd, proster, professorer og biskoper deltar. Til slutt utnevner Kirkerådet en av de tre som har fått flest stemmer.

Olav Fykse Tveit har biskopene selv i realiteten ansatt. Ikke spesielt demokratisk, men effektivt for å få den de ville ha. Heller ikke denne gangen kunne Kirkerådet noe annet enn å strø sand på det biskopene hadde bestemt.

Noe av det Den norske kirke sliter med for tiden, er å finne ut hva de skal bruke biskopene til.

Alle er enige om at de skal forkynne og representere. Med sitt bispeskrud framstår de som en slags gallionsfigurer for kirken.

Men skal biskopene fratas all beslutningsmyndighet? Skal de ikke lenger være sjefer? Det står striden om.

Historisk sett har biskopene vært mektige sjefer i Den norske kirke. Men etter hvert som kirken har blitt selvstendig i forhold til staten, har de bygge opp et demokrati med Kirkemøtet som øverste organ. Biskopene er blitt strippet for makt og innflytelse.

Nå diskuteres det om de skal fratas stemmeretten i Kirkemøtet også. På den måten vil Kirkemøtet kun bestå av de som blir valgt til medlemmer av bispedømmerådene.

Det er også på tale å frata bispemøtet anledning til å legge saker fram for Kirkemøtet. De skal sende sine saker til Kirkerådet som er saksforberedende organ for Kirkemøtet

Den norske kirke er ikke organisert som andre organisasjoner, et representativt demokrati med basis i et lokalt valg. Fra lokalplan velger en så representanter til fylke- eller bispedømmeplan som samlet utgjør øverste organ.

Den norske kirke er organisert etter modellen med stortingsvalg og kommunevalg – bispedømme/ Kirkemøtevalg og menighetsrådsvalg.

Det er egentlig ikke plass til biskopene i den demokratiske modellen som rulles ut. De blir hengende på utsiden med såkalt tilsynsansvar.

Men det er ikke tenkt at de skal gis makt slik for eksempel Mattilsynet og Arbeidstilsynet har. Tanken er at biskopene skal kunne si hva de mener, men de skal ikke ha beslutningsmyndighet. Det er det de som har arbeidsgiveransvaret som skal ha.

Det vurderes om ansettelsen av prester skal flyttes ut av bispedømmet og til et nivå nærmere menighetene.

I så fall fratas biskopene all innflytelse over ansettelsene som i dag skjer i bispedømmerådet der de er medlem.

Det er ingen ledere i det norske samfunnet som må igjennom en såpass langdryg og omstendelig nominasjonsprosess som biskoper i Den norske kirke.

Det er heller ingen ledere på et slikt nivå som sitter igjen med så lite makt.

En sjef har beslutningsmyndighet over saker, penger og personell. Biskopene er i ferd med å ende opp som godt betalte rådgivere i det stadig mer omseggripende kirkedemokratiet og kirkebyråkratiet.

Biskopene har selv vært med på denne utviklingen. De vil ikke være tradisjonelle sjefer, men vil gjerne ha en fri stilling der samtidig har storm innflytelse.

De liker ikke at de mister posisjoner, men det er nok den veien det går.

Olav Fykse Tveit kommer fra en mektig stilling i det internasjonale kirkelivet. Han bør får biskopene til å gå en ny runde på hvilken rolle de skal ha.

Biskopene er de skarpeste og beste lederne Den norske kirke har, og det er ingen som er i nærheten å ha den legitimiteten som biskopene har sikret seg gjennom den omfattende nominasjonsprosessen.

Det er sløsing med ressursene å ikke la biskopene være sjefer med stor beslutningsmyndighet.

Den norske kirke er på villspor med å føre alle mulige slags saker opp til Kirkemøtet. La biskopene, bispemøtet og menighetsrådene få bestemme mer.

Kirkemøtet bør få færre saker til behandling. Da kan de korte ned på antall dager de er samlet. Det betyr at Kirkerådet kan redusere sin saksmengde. Slik kan de spare penger.

Folkekirken er i fritt fall. Det blir reduserte bevilgninger i framtiden. Og det sterke spenninger innad i kirken.

Det blir feil strategi å bygge ut kirkestrukturen og la mer skje med utgangspunkt i Kirkemøtet. Det er biskopene og menighetene kirken må satse på.

Det betyr større forskjeller både på bispedømmeråd og menighetsplan. Det vil være et styre for kirken, for virkeligheten lokalt lar seg ikke strømlinjeformer slik en gjerne ønsker seg når en har sitt ståsted på sentralt plan.