Blir flere, ikke færre ledere i nye Vestland

Når to enheter som driver med mye av det samme slår seg sammen, er hovedregelen at en kan spare driftskostnader. En kan klare seg med færre ledere for faglige aktiviteter og en oppnår stordriftsfordeler i saksbehandlingen.

Men det er ikke nødvendigvis slik. NRK melder i dag at nye Vestland fylke får 19 flere ledere enn dagens to fylker har til sammen. En viktig grunn er at en ikke samler administrasjonen. Den nye regionen blir så stor at politikerne har funnet ut at de må fordele administrasjonen på tre ulike steder.

Den andre grunnen er at alle de 80 lederne som de to fylkene i dag har, skal bli med videre. I tillegg får regionen fra 1. januar 2020 overført oppgaver innen vei og infrastruktur fra Statens Vegvesen. Da følger det med 20 lederstillinger.

Statens Vegvesen har pekt på at det blir langt dyrere å fordele ansvaret for veiutbygging til de 10 regionene enn å gjøre dette samlet fra en nasjonal etat. Fra neste år får vi 10 regionale veidirektører. Om dette vil føre til at vi får bygget mindre vei fordi kompetansen på å bygge vei skal fordeles på regionene, vil tiden vise.

Terje Søviknes, som vil være sentral i den politiske ledelsen av den nye regionen, sier til NRK at flere stillinger burde vært kuttet.

– Her har man vært litt vel råflott. Det er en utvikling vi ikke kan ha over tid, sier Frp-nestlederen og Os-ordføreren, som også sitter i fylkestinget i Hordaland.

Med mindre regionstyret gir klar beskjed om at antallet ansatte skal reduseres, vil ikke det skje. Byråkratier har en egen evne til å vokse fordi de kan peke på en rekke oppgaver som burde vært utført – mer kvalitetssikring, flere regler og prosedyrer, grundigere utredninger osv. – og det er politikerne enige i, og dermed blir det flere ansatte.

Det Søviknes kan trøste seg med, er at det ikke er behov for alle disse lederne. Noen ledere vil slutte fordi de vil oppleve at det blir for mange kokker og for mye søl når byråkratier skal smeltes sammen. Faren er at det er de beste lederene som sier takk for seg. Det kan en unngå ved å gi tydelige mandater med ansvar og myndighet til de som får de viktigste lederpostene. Det en for all del ikke må gjøre, er å lage en organisasjonsplan ut fra at alle ledere de har skal få noe å lede. Da blir det surr.

Regionstyret kan også regne med at noen flere pensjonerer seg fordi de ikke vil bli med på omstillingen. De trenger ikke å bli erstattet.

Det som kan drive driftskostnadene i været, er å fordele virksomheten på kontorene i Bergen, Førde og Leikanger. En ting er at det blir store reiseregninger selv om de satser på videokonferanser. Det viser seg at kostandene lett drives i været, når en skal få tre kontorer til å henge sammen, selv om mye av saksbehandlingen i dag skjer digitalt.

Tre kontorer er politikk. Det er ikke noe som tilsier at en region administrativt må være til stede på tre steder. Da får det koste det det koster – så lenge det varer, om vi skal tro Terje Søviknes. Han viser til prognoser som viser at de må kutte 100 millioner hvert år framover. Det vil i så fall få konsekvenser for antallet ansatte.

Den tid, den sorg.

Bare ikke frustrasjonene i prosessen med å sjøsette Vestland blir så store at noen får lyst til å skru prosessen tilbake. Det er ikke umulig, om vi skal tro Jonas Gahr Støre. Da han besøkte Hammerfest i går, åpnet han for at den nye regionen i nord kan bli oppløst om Finnmark absolutt vil ut og være for seg selv.

Støre sa også at Viken er en «veldig kunstig region». Han åpnet for omkamp også der. Vestland sa han ikke noe om. Den regionen kan man ikke kalle kunstig. Men hvis en får en ny rødgrønn regjering der Senterpartiet viser struttende muskler, kan mye skje.

I løpet av to år håper regjeringen at i det minste Vestland er knadd så godt sammen, at all lyst til å reversere prosessen er dunstet bort.

Søviknes får forberede seg på å svinge sparekniven. Kanskje han får regionstyret med på å tilby alle over 62 år en sluttpakke selv om det er politisk ukorrekt i en tid der folk oppfordres til å stå lenger i jobb. Forutsetningen må da være at arbeidsgiver faktisk trenger den arbeidskraften de ansatte representerer. Det er ikke tilfelle i Vestland. Her får de for mange ansatte – og det vil være lønnsomt for regionen å tilby sluttpakker. Vestland har utvilsomt ledere som bør kunne gjøre bedre nytte for seg andre steder.