Bondelaget som korttids-lovbryter

Norges Bondelag utkommanderer innpå 300 bønder til å delta i en ulovlig aksjon mot årets jordbruksoppgjør. De skapte trafikkork her og der og parkert traktorene sine slik at de hindret at det ble kjørt ut varer fra et tredvetalls grossistlagre.

– Vi vil kjøre inn med traktorer og blokkere inn- og utkjøring utenfor lagrene til Norgesgruppen, Coop og Rema. Det gjør at det blir mindre varer i mange butikker, sa leder i Norges Bondelag Lars Petter Bartnes til NRK torsdag. Aksjonene skulle vare så lenge det var nødvendig, sa han. Klokken 9 i dag ble aksjonen avbrutt og bøndene kunne kjøre hjem og bruke traktoren til mer fornuftige gjøremål.

Skjelver i kjeledressene

Om bøndene avbrøt aksjonene fordi de begynte å skjelve i kjeledressene sine, er ikke opplyst. Bartnes sier til NTB at aksjonen ble avblåst fordi de hadde oppnådd det de ville. «Vi har fått oppmerksomhet om at mat i butikkene ikke er noen selvfølge», sier lederen for bøndene.

Den slags beskjedenhet når en først skal aksjonere, er vi ikke vant med. Å sende ut innpå 300 bønder i traktor for å få noen medieoppslag fredag morgen, må være en elendig timebetaling. Bjartnes kunne oppnådd det samme om han hadde ringt VG og NRK, tatt med seg ei greip og kastet noe møkk utenfor Stortinget. Men Bjartnes en skikkelig kar. Han lager ikke mer kvalme enn høyst nødvendig.

Aksjonen de gjennomførte var av det tannløse slaget. Det er like greit. Vi får prise oss lykkelige over at norske bønder er noen puddinger, eller rettere sagt langt mer fornuftige, sammenliknet med franske bønder.

Bartnes er frustrert etter bruddet i jordbruksforhandlingene. Målet er nå at Stortinget skal gripe inn og gi bøndene et bedre oppgjør enn tilbudet de har fått fra staten. Da bøndene gikk til aksjon, var det for å få oppmerksomhet rundt sin sak. De håpet å få opinionen på sin side og slik sett presse Stortinget til å øke bevilgningen til bøndene over statsbudsjettet.

Stortinget bør avvise å gi bøndene mer enn det første tilbudet de fikk fra staten. Hvis Stortinget for andre gang i denne perioden overprøver regjeringen, kan vi erklære forhandlingsmodellen for jordbruksoppgjøret for død og maktesløs. Vi kan ikke ha en modell som fungerer for kun i halvparten av oppgjørene. Jordbruksoppgjøret må da erstattes av støtten til bøndene knyttes til revidert budsjett. Da kan regjeringen foreslår hvor store bevilgningen til bøndene skal være. Så kan bøndene drive lobbyvirksomhet mot komiteen på Stortinget slik det vanligvis skjer når viktige saker skal avgjøres.

Dette vil ikke bøndene. De vil ha både i pose og sekk; muligheten til å forhandle med staten, og om de ikke blir fornøyde, vil de ha en ny sjanse i Stortinget.

Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum bør ikke falle for fristelsen til å si at han har forståelse for bøndene aksjon. Han bør ikke gjøre det til en regel å bli hengende fast i populismens perspektivløshet i alle saker han tror det kan være en velger å hente. Før Slagsvold Vedum kritiserer regjeringen for å sentralisere jordbruket, er det grunn til å minne om at det ble lagt ned omtrent like mange små bruk under de rødgrønne som under de blåblå.

Det skal gjennomføres krevende jordbruksoppgjør hvert eneste år. Stortinget må bestemme seg. Enten må jordbruksoppgjøret skje gjennom forhandlinger, eller så må det avgjøres det som en budsjettsak i Stortinget. Hvis Stortinget holder fast på forhandlingslinjen, er det ikke noe poeng for bøndene i ettertid å aksjonere med traktorene sine. Da kan de holde seg på gården og bruke traktorene til det de skal brukes til.

Økt matproduksjon

Bondelaget har et poeng. Det virker som om Stortinget så ofte som de får anledning til det sier at norsk matproduksjon skal økes og at inntektsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper skal økes. Stortinget er såpass upresise at bøndene kan argumenterer med at Stortinget ikke følger opp det de har vedtatt.

Derfor bør Stortinget manne seg opp til å si at det bøndene årlig skal få omtrent den samme prosentmessige økning i tilskuddet som lønnen til folk flest øker med. Det er dessuten et for upresist mål at vi skal øke matproduksjonen. Vi skal øke den på en del områder, men vi skal ikke nødvendigvis produsere mer av alle jordbruksprodukter. Dessuten er det grunn til å minne om at vi ikke er så selvforsynte som vi sier vi er, når vi tar hensyn til den store mengden kraftfor vi importerer. Det vil ikke bøndene ha for mye snakk om. De er selvstendig næringsdrivende og må skaffe det som er best og billigst, må vite.