Brems lederlønningene

Topplederne i 40 statlige selskaper fikk fra 2016 til 2017 en gjennomsnittlig lønnsøkning på 6,5 prosent ifølge en opptelling som Klassekampen har gjort.

Ifølge Teknisk beregningsutvalg (TBU) økte lønnen for 188 ledere i staten med 5,2 prosent i samme periode. For vanlige lønnsmottakere var lønnsøkningen 2,5 prosent.

Ifølge TBU har de 10 prosent ansatte som tjener minst hatt en lønnsøkning på 23 prosent de siste ti årene. Det tilsvarer prisveksten i denne perioden. Reallønnen til de som tjener minst har altså ikke økt det siste tiåret.

De 10 prosent som har høyest lønn, har fått økt lønnen med 38 prosent, og har altså en reallønnsøkning på 15 prosent.

Lønnsforskjellen i Norge øker altså. Det går det an å trekke på skuldrene av, eller en kan si at denne utviklingen ikke skal fortsette. LOs nestleder Peggy Hessen Følsvik sier til Fri Fagbevegelse at de økte forskjellene i lønn gir grobunn for alvorlige sosiale problemer og økt konfliktnivå og at det til sjuende og sist kan true hele samfunnsmodellen vår.

Det er verdt å merke seg Følsviks analyse av situasjonen. Lave lønnsforskjeller har vært et kjennetegn ved den norske samfunnsmodellen.

Samarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndighetene har vært tett og godt. Hvis den lønnsutviklingen som har skjedd de siste 10 årene fortsetter, vil trepartssamarbeidet stå i fare.

De tallene som nå er lagt fram, tjener som begrunnelse for store lønnstillegg i årets tariffoppgjør.

Det er ikke positivt. For høy lønnsvekst vil svekke norsk industris konkurranseposisjon. Norge er et høykostland, derfor er det et poeng å sørge for at lønningene faktisk øker mindre enn i de landene vi selger varer og tjenester til. Samtidig er det forståelig at arbeidstakeren krever mer lønn til sine ansatte når de ser at ledere og høytlønnede år etter får en høyere lønnsøkning.

Det er grunn til å frykte at økningen i lønnsforskjellene vil fortsette i årene framover, fordi det viser seg vanskelig å sette inn tiltak for å hindre at det skjer.

Lederen for LO-Stat, Egil André Aas, sier til Fri Fagbevegelse at staten må «se til at det ikke nok en gang blir lederne som karrer til seg mest penger». Han mener at utviklingen er en direkte konsekvens av at store deler av pengepotten er delt ut lokalt. Han vil at den største delen av lønnspotten skal deles ut sentralt

Det er gode grunner for at store deler av lønnsdannelsen skjer lokalt, fordi det da kan tas hensyn de lokale behov. Det forgår en kamp om kompetanse. Konkurranseforholdene er ikke de samme over alt i landet. For å gi lokale arbeidsgivere muligheten til å holde på gode folk og tiltrekke seg den kompetansen de trenger, er det formålstjenlig å la arbeidsgivere lokalt få styring med lønnsutviklingen hos dem selv.

En løser heller ikke problemet med galopperende lederlønninger ved å ha størst mulig sentral og minst mulig lokal pott. For å hindre større vekst i lederlønninger, må stat og kommune ville det.

Regjeringen bør si klart fra om at nivået på lederlønningene i offentlig sektor tåler en lavere vekst i årene framover enn den generelle lønnsutviklingen. De som skal fastsette lederens lønninger skal vite at regjeringen vil stoppe den utviklingen vi har satt de siste ti årene. Lederlønningene skal holdes i sjakk.

La oss ta sykehussektoren som eksempel. Det er ingen grunn til at direktørskiktet i helseforetakene skal ha de høye lønningene de i dag har, flere over to millioner kroner i året.

De fleste blir sittende lenge i stillingene fordi de er en del av lønnsadelen. Om de skulle finne seg en annen jobb, vil det for de fleste av dem bety lavere lønn.

Det er ikke nødvendig å tilby så høye lønninger for å få godt kvalifiserte søkere. Helseminister Bent Høie vil streve med å få budsjettet i balanse neste år.

Han bør gi styrene i helseforetakene beskjed om å få ned lønnsveksten i direktørskiktet og lederlønningene i helsesektoren generelt. Dett vil være mer effektivt for å få ned veksten i lederlønningen enn å gjøre den lokale potten ved årets tariffoppgjør så liten som mulig.