Brexit – et tegn i tiden

Når britene i dag trer ut av EU, er det et gedigent nederlag for EU. Noen mener det blir enklere å fullføre planen om en fullstendig union når britene er ute, men det er en mager trøst.

Britene jubler, i alle fall en stor del av dem. Endelig er de frie, roper de. Den friheten kan bli tung å bære. Storbritannia har tatt et skritt ut i det store ukjente. De har imidlertid en statsminister som strutter av optimisme og tro på mulighetene som ligger i at de ikke lenger er underlagt EU.

Meningene er delte om hvilken avtale britene kan oppnå med EU. EU har opptrådt bemerkelsesverdig samlet i forhandlingene med Storbritannia. Meningene om hvor langt EU skal strekke seg i forhandlingene med britene om en avtale vil sannsynligvis sprike mer.

Noen vil være opptatt av å markere at britene ikke skal få noen fordeler av å melde seg ut. Andre vil legge vekt på at EU er tjent med en avtale med Storbritannia.

Vi vet hvordan disse forhandlingene vil fortone seg framover. Det blir krise på krise, men så klarer de å komme seg videre. Noen kameler blir slukt. Noen posisjoner blir oppgitt. Til slutt finner de en løsning. De rekker ikke Boris Johnsons tidsfrist som er ved årsskiftet.

Det har vært et smart trekk av Johnson å sette en frist. Det legger press på forhandlerne. Etter hvert må både EU og Storbritannia definere sine smertegrenser. Men de vil heller ikke i første omgang være absolutter. Å få til en avtale med EU kan gjøre mer vondt enn Boris Johnson regner med.

Skal Boris Johnson lykkes, må han kunne vifte med alternativer til å gi etter for EU som virker troverdige. Det var de som trodde han ville ta Storbritannia ut av EU uten en avtale. Det gjorde at EU måtte gå tilbake på beskjeden om at de ikke ville reforhandle avtalen de hadde inngått med Theresa May.

Aftenposten skriver på lederplass i dag at denne dagen er «dypt beklagelig for Europa» og at det er et nederlag for EU og Europatanken. Det er det, men det blir for enkelt å legge skylden på britene. Selv om Storbritannia går ut av EU, betyr ikke det at de imot et omfattende europeisk samarbeid.

Britene vil opprettholde sin selvstendighet. Selvstendige stater kan samarbeide, men samarbeidet vil ikke skje på alle områder, som i en union.

EU er bygget på den forutsetningen at nasjonalstatene skal bygges ned og EU skal vær en union med et parlament og en regjering. Grensene mellom landene skal i praksis oppheves og det skal være et felles marked for kapital, varer, tjenester og arbeidskraft.

Utviklingen fram mot en stadig tettere union har et flertall i medlemslandene akseptert. Dette er den mest effektive måten å organisere seg på, om vi ser det ut fra en økonomisk og markedsmessig synsvinkel. Men stor bevegelse av arbeidssøkende arbeidstakere som ikke får jobb og mindre bedrifter som går dukken, har vist svakhetene ved det indre markedet.

Britene har hele tiden hatt tvilen i seg. Etter finanskrisen, som har ført til en eksplosjon av fattige i Europa, har flere begynt å tvile på EU. Høyrekrefter av det ekstreme og mindre ekstreme slaget har fått vind i seilene. De kjører fram nasjonalstaten som løsningen. De vil oppløse eller i det minste nedbygge EU.

EU-kritikerne fikk etter valget i fjor styrket sin posisjon i EU-parlamentet. Det har imidlertid ikke fått ledelsen i Brussel til å revurdere EUs unionsplaner.

Onsdag sa EU-parlamentets brexit-koordinator Guy Verhofstadt at det de hadde lært av brexit var at EU måtte bli en ekte union som ikke gir medlemslandene muligheter for unntak.

Hans løsning er å stramme inn. Det betyr at nasjonalstatene må oppgi sin siste rest av suverenitet og innordne seg under det som blir bestemt i Brussel.

Han har nok med seg Emmanuele Macron på å kjøre denne linjen. I Tyskland er de i tvil. Flere medlemsland i det østlige Europa er imot. De vil beholde nasjonalstatens sterke posisjon. De vil på sett og vis ha både i pose og sekk.

Alternativet til brexit hadde vært at EU åpnet for å gi nasjonalstatenes større myndighet i saker som de opplever som vitale for dem. Det må i tilfellet bety oppmykning av de de fire friheter og nedbygging av det frie markedet på enkelte områder. Dette ville ikke EU åpne for. Britene svarte med å melde seg ut.

Brexit er ikke et resultat av at britene er umulige å samarbeide med. Det er et resultat av at EU ikke ser seg i stand til å justere kursen i tråd med de endrede forutsetninger som preger samfunnsutviklingen.

Det er mulig de ivrigste unionstilhengerne i EU kan lykkes med å sette alt inn på å få unionen på plass så raskt som mulig. Faren er at dette mobiliser så sterke motkrefter at hele EU kommer i spill. Det er ingen tjent med.