Byråkrativekst med Frp

Frp har til alle tider sukket og stønnet over veksten i byråkratiet. De har forsøkt å velgerne til å tro at er det noen som vil redusere byråkratiet og bruke mindre penger på «ineffektiv styring i det offentlige», så er det Frp. I realiteten er Frp med sin vektlegging på rettigheter, konkurranse, kontroll og tilsyn landets ledende byråkratidrivende parti. Tallene viser det. De kan ikke prate seg bort fra det.

Aftenposten trekker i dag fram tall fra Difi, Direktoratet for forvaltning og IKT, som viser at det er blitt 1018 flere ansatte i direktorater og departementer siden 2013. Dagens Perspektiv brakte tilsvarende tall for noen måneder siden. Basert på tall fra Difi og Forvaltningsdatabasen kunne vi i mars blant annet konkludere med at det er blitt 2710 flere statsansatte i løpet av de siste fire årene. For eksempel har antallet som jobber hos fylkesmennene økt med 11 prosent mellom 2013 og 2016. Og bare i 2015 økte antall kommuneansatte med nesten 10.000.

• LES MER: Avbyråkratisering? 2710 flere statsansatte med de blå-blå

Veksten er på 4,9 prosent. Regjeringens forklaring er at de har satset sterkere på helse, politi, utdanning og samferdsel. Men i disse «ytre etatene» har ikke veksten vært på mer enn på 2,75 prosent.

Frp-leder og finansminister Siv Jensen viser i Aftenposten til at regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform bidrar til innsparinger på rundt tre milliarder kroner i året. Det er vel og bra, men like fullt er økningen på 1018 stillinger.

Hovedforklaringen

-Hovedforklaringen er de politiske satsingene som er prioritert av regjeringen, som politi, kriminalomsorg, samferdsel og forskning, sier statssekretær Paul Chaffey (H) i Kommunal- og moderniseringsdepartemententet som har ansvaret for regjeringens avbyråkratiseringsarbeid.

Det stemmer ikke. Veksten skjer over hele linjen. Det er måten forvaltningen er organisert på og drives på som er årsaken. Det pøses på med tilsyn og kontroll. Det utredes og granskes. Kravene skjerpes. Det skal være «nullvisjon» for feil både her og der. Det blir baluba av en annen verden om det avdekkes en feil. Det kvalitetssjekkes på forhånd og rapporteres i ettertid. En liten etat må ha en rekke sjefer som under seg igjen har informasjonsfolk, HR-medarbeidere og diverse saksbehandlere. Det finnes nå så mange folk i offentlig sektor som er eksperter på hvordan jobben bør gjøres, at de som faktisk skal utføre jobben sukker stadig høyere. Det som driver byråkratiet framover er idealistisk skrivebordsaktivitet.

I Norge er hver tredje sysselsatte ansatt i offentlig sektor, det høyeste i OECD-landene. Produktivitetskommisjonen peker på at veksten har vært spesielt kraftig i direktoratene, og mener dette langt på vei er en konsekvens av at politikerne legger til nye oppgaver uten å prioritere.

Ta utdanning for eksempel. Det vil alle politikerne prioritere. Det er nå 600 mennesker i Utdanningsdirektoratet som jobber med alt mulig politikerne har funnet på for å styrke utdanningen. De har gått over grensen, mener Trond Giske. Han vil legge ned hele direktoratet, flytte noen oppgaver inn i departementet og overlate en del oppgaver til kommunene. Det er slik en kan få bukt med det stadig voksende byråkratiet. Det må brukes øks.

Skal byråkratiet slankes, må ansvar delegeres nedover i systemene og det må rapporteres mindre. Ved å legge opp til at fagfolk skal gis større ansvar på bekostning av styring fra sentralt hold, vil en kunne redusere antallet byråkrater.

Med Jernbanereformen ser problemene ut til å ha vokst regjeringen over hodet. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen uttalte denne uken friskt og freidig at alt går etter planen. Det er bare det at konkurranseutsettingen er utsatt et halvt år. Badevaktene er på plass, men de det tar tid før det blir vann i bassenget.

En rapport som ble utarbeidet før Jernbanereformen ble vedtatt, pekte på 19 farer knyttet til reformen. Det er nok disse byråkratene bakser med. Den store faren er at det systemet de har bygget opp med et utall av selskaper som skal samhandle, men samtidig holde armlengdes avstand, blir for komplisert. Er det noe det har vært surret mye med i andre land, er det konkurranseutsetting av jernbanen. Det har endt opp med dårligere og dyrere tilbud til de reisende. Men regjeringen toger i vei som om vi er verdensmestre i styring. Vi kan det, og skal ikke gjøre de feilene andre har gjort.

Er det noe politikerne burde ta lærdom av, så er det at det oppstår koordineringsproblemer når en legger opp til et fragmentert system der en rekke instanser skal ha ansvar. Dette er blitt ettertrykkelig dokumentert i høringer i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, blant annet når det gjelder samfunnsmessig sikkerhet.

Manglende koordinering

Økte kostander med kontroll, manglende koordinering og muligheter for å hente ut effektiviseringsgevinster er noe av bakgrunnen for at man i offentlig sektor i ferd med å nedtone New Public Management-tekningen med et klart skille mellom bestiller og utfører. Jernbanereformen representerer gårsdagens tekning om hvordan man skal drive offentlige tjenester. Reformen er ideologisk styrt, ikke kunnskapsbasert. Det kommer til å bli en dyr reform for skattebetalerne uten at billettene blir rimeligere eller togtilbudet utvidet.

Blir det regjeringsskifte bør de den nye regjeringen bruke øksen. Den bør legge ned det nye direktoratet og alle selskapene som er opprettet i forbindelse med Jernbanereformen. Det eneste vi trenger er Jernbanetilsynet, NSB og selskaper som konkurrerer med NSB om å kjøre enkelte strekninger. Denne modellen fungere på telesektoren. Telenor er en dominerende aktør, men de er også utsatt for konkurranse. Telenor plikter å stille nettverket sitt til disposisjon for de som vil konkurrere med dem om å levere mobiltjenester. Post- og teletilsynet påser at det skjer på markedsmessige vilkår. Tiden der NSB skal ha monopol på å kjøre tog her i landet er forbi. Men det er å fortrekke at et profesjonelt selskap som er nær kundene får hånd om hele verdikjeden framfor at det skal sitte en hærskare med byråkrater å sysle med den slags. Departementet skal kontrollere i det store, og ikke holde seg med diverse foretak som kommer til å løpe i beina på hverandre.