De destruktive skatteparadisene

En del av bistandsmidlene som formidles via Verdensbanken ender opp i skatteparadiser.

Førsteamanuensis på Institutt for samfunnsøkonomi på BI, Jørgen Juel Andersen, har sammen med Niels Johannesen ved Universitetet i København og Bob Rijkers i Verdensbanken forsket på hvordan bistand fra Verdensbanken benyttes.

Andersen sier til Dagens Næringsliv at de kan dokumentere at bistandsoverføringer sammenfaller med pengestrømmer til skatteparadiser.

Verdensbanken har sittet på forskningsresultatene lenge uten å ha publisert dem. I forrige uke fikk The Economist fatt i resultatene. Ryktene går om at det er bankens sjeføkonom, Pinelopi Goldberg, som har forsøkt å hindre offentliggjøring av resultatene. Han går av i mars etter kun 15 måneder i jobben.

Forskningsresultatene har fått stor oppmerksomhet i den internasjonale finanspressen. Verdensbanken må rydde opp, men det er enklere sagt enn gjort.

Spørsmålet er om det er mulig å føre strengere kontroll med midlene Verdensbanken overfører. Er ledelsen i et land korrupt, ser det ut til å være vanskelig å hindre at de beriker seg på støtte landet mottar.

Forskerne kan påvise at kvartalsvis utbetalinger av bistand til 22 land over en tyveårsperiode er blitt etterfulgt av pengestrømmer til skatteparadis.

Selv om forskerne ikke kan følge pengene på kontonivå og avdekke hvem det er som stjeler fra bistandsmidlene, mener de det er hevet over enhver tvil at det er eliten i landet som jukser.

Det er de som kan skaffe seg tilgang til midlene.

De som er skeptiske til bistand, kan selvsagt bruke denne forskningen som et argument for å trappe ned bistanden.

At bistandsmidler havner på konti til korrupte politikere og eliten i fattige land, kan ikke aksepteres.

Denne saken bør få verdens politiske ledere til å samle seg for å ta knekken på skatteparadisene.

De representerer et system for juks, svindel og kriminalitet. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår at rundt 7000 milliarder dollar er gjemt bort i skatteparadiser.

Det er ganske utrolig at verdenssamfunnet ikke har klart å sette en stopper for denne lyssky virksomheten.

Donald Trump blir neppe med på å ta de grep som er nødvendige. EU har imidlertid i flere saker vist både vilje og evne til å ta kontroll over det som skjer på den internasjonale finansielle arenaen.

De har utfordret USA ved å kreve Google og Facebook for flere titalls milliarder i straffeskatt og bøter for ikke å ha fulgt EUs regelverk.

Forskerne peker på at både Irland, Luxembourg, Nederland og Sveits er involvert i jukset med bistandsmidler.

De vil nok toe sine hender og vise til at de ikke har mulighet til føre kontroll med bakgrunnen for pengeoverføringer.

Det kan de ha rett i, men det de må gi slipp på, er løftene til kundene om hemmelighold. Banken må praktisere full åpenhet i forhold til myndighetene.

Videre bør EU legge restriksjoner på medlemslandenes muligheter for å konkurrere om investeringer.

EU bør sørge for at medlemsland gjennom hemmelighold og gunstige renter ikke fungerer som partnere for kriminelle og korrupte statsledere.

Forskernes resultater må også føre en ny praksis på bistandsområdet.

Når bistanden skal gå via makthaverne i et land, og vi vet at de ikke er til å stole på, må kontrollen med midlene skjerpes.

Det bør også vurderes om bistand i større grad bør formidles via humanitære organisasjoner.