De skadeskutte liberalerne

At Trine Skrie Grande trakk seg denne uken, kom som en overraskelse. I etterpåklokskapens lys er det lett å mene at hun burde trukket seg tidligere. Hun valgte imidlertid å fortsette for å spare Venstre for den situasjonen de nå har havnet i.

Valgkomiteens leder, Per A. Thorbjørnsen, sier til Dagsavisen at «Venstre ikke tåler mer støy». Det er en treffende beskrivelse av situasjonen. Han sier samtidig til NRK at målet er en enstemmig innstilling om hvem som bør velges til ny leder og nesteledere. Han bør ikke bruke mange kalorier på å få det til.

I Venstre bør de unngå forsøk på å presse fram en enighet som ikke er der. KrF forsøkte på det i lang tid. Til slutt kom ledelsen i partiet til at de måtte velge side, enten måtte de gå til venstre eller til høyre. Det lå i kortene at hvis de ikke ville gå til venstre, ville Knut Arild Hareide trekke seg som leder.

Striden i KrF handlet om politisk ståsted, ikke om personer. I Venstre er personene i fokus. Sveinung Rotevatn og Abid Raja representerer hver sin fløy i partiet. De har mer eller mindre bekreftet at de er kandidater etter at Trine Skei Grande har trukket seg.

Det er en ulykke for et parti som ligger godt under sperregrensen på meningsmålingene å ende opp i en bitter lederstrid. Den skaden har alt skjedd. Striden i Venstre dreier seg ikke bare om å få båret Trine Skei Grande ut av lederstolen. Den handler primært om hvem som skal lede partiet og hvilken politisk profil vedkommende skal ha.

Sveinung Rotevatn kjøres fram fordi han en partiets fremste ideolog og fanebærer for liberalismen. Rotevatn vil bygge et ideologisk sterkt parti.

Abid Raja er mer pragmatisk og virker mer opptatt av å lytte til folk enn å fremføre ideologiske budskap.

Det vil være en fordel for Venstre om Rotevatn og Raja ikke nærmet seg hverandre politisk i håp om å skaffe seg flest mulig stemmer. Landsmøtet bør få foreta et valg av partileder som også innebærer et valg av politisk kurs

En åpen konkurranse mellom de to vil bidra til å rense luften. Den som vinner et åpent valg, vil ha legitimitet til å føre partiet videre. Med en åpen konkurranse vil de unngå et fordekt maktspill, lekkasjer og beskyldninger.

Det Venstre ikke bør gjøre, er å samle seg om en kompromisskandidat. Dessuten har de ingen som utmerker seg.

Etter det som har skjedd, må den som blir valgt til leder være forberedt på at Venstre faller under sperregrensen. Det kan bli flere års ørkenvandring for en liten flokk i håp om at partiet enda en gang skal reise seg fra asken.

Venstre er vårt eldste parti og det moderne norske demokratiets mor. De står i en stolt tradisjon. Samtidig står de i splittelsens tradisjon og er et utstillingsvindu for en politisk ukultur.

En så omfattende lekkasje som har skjedd fra valgkomiteens arbeid, vitner om et parti med alvorlig pustebesvær. Venstre har havnet så pass langt nede i grøfta, at det kan godt være de aldri klarer å karre seg opp igjen.

Trine Skei Grande kan bli stående som partiets siste store lederskikkelse. Hun ga jernet i mange år og hadde vilje til å bruke større makt enn hun hadde for å holde partiet samlet med seg selv som leder. Slik gikk det ikke.

Det er som Mesteren en gang sa, temmelig oppgitt:

Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke (Mat 23.37).

Da det for alvor gikk opp for Trine Skei Grande at de ikke ville være under hennes vinger lenger, konstaterte hun at hennes tid var ute. Muligens felte hun et tåre over sitt parti, som hun tenker ikke vet hva som er til det beste for dem selv.