Demokratiets «alle skal med»

Selv om de store partiene ikke sier det rett ut, er det en utbredt oppfatning hos dem at det er mye plunder og heft med småpartier. Det er betydelig enklere å styre om det er et stort parti som har makten og at diverse kamper om saker og posisjoner avklares på kammerset.

De store styringspartienes tid er forbi i Europa, med unntak av de land der en sterk mann har skaffet seg «all makt» – for så vidt på demokratisk vis, som i Ungarn.

Tidligere ble det vist til Storbritannia, der de hadde orden i de demokratisks sysakene. Enten var det De konservative eller Labour som styrte, selv om David Cameron også hadde det liberale partiet med på laget. Nå ser det ut til at den ryddige partistrukturen bryter sammen. Brexit kan bane veien for flere partier. Det gjør det på ingen måte enklere å avklare hvilket forhold Storbritannia skal ha til EU. Velgerne tenker ikke slik. De er opptatt av å gi støtte til et parti de opplever målbærer deres syn og vil kjempe for deres interesser. Så regner de med at landets parlamentarikere på en eller annen måte må finne en løsning. De konservative har demonstrert sin maktesløshet. Labour er ikke langt unna. Velgerne vil ha nye folk med nye ideer.

Det er kun en liten fløy i det konservative partiet som tror det blir enklere når Theresa May går av og de får valgt en ny statsminister i løpet av sommeren.

Kaoset i britisk politikk vil fortsette, og det er ikke småpartiene skyld. Det er de to store partiene som ikke klarer å finne løsninger. Derfor ble de straffet hardt av velgerne i valget til EU-parlamentet.

På vår hjemlige arena strever Erna Solberg, Trine Skei Grande, Kjell Ingolf Ropstad og Siv Jensen i disse dager med å være i samme båt når de ikke er enige om hvilken kurs som skal følges. Det hjelper ikke mye om Frp skriker at de vil gå i land om ikke kursen legges om. Det er disse fire partiene som har flertallet i Stortinget, og de er dømt til å finne løsninger. Det er mulig Frp kan oppnå noe mer på enkelte områder ved å opptre som «bølle» i opposisjon framfor kompromissmaker i posisjon.

I Sverige fikk Stefan Löfven først flere måneder etter valget stablet en regjering på beina. Han må føre en politikk som ligger så pass langt fra det Sosialdemokratene står for, at noen i partiet sukker og stønner både åpenlyst og i det skjulte. Men kompromisser med partier som er betydelig mindre enn selv, er vilkåret for å beholde makten. Det må slukes kameler i alle leirer.

I Danmark kjemper 13 partier om velgernes oppmerksomhet. Det ligger an til at den røde blokken får flertall og at Socialdemokratiets leder, Mette Fredriksen, blir ny statsminister. Det blir ingen enkel oppgave. Hadde hun kunne orientert seg mot sentrum eller venstre, hadde det vært enklere. Hun er henvist til «både og», ikke «enten eller». Hvordan hun skal få med seg Radikale Venstre og sosialistene vet hun ikke selv en gang. Ingen kjenner hverandres smertegrenser før en er dypt inne i forhandlingene.

Ytterfløyene vil ventelig styrke sin posisjon i Danmark. Det høyreekstreme partiet, Stram Kurs, kan få plass i Folketinget. Det er de som mener det vil være bortimot en katastrofe om Rasmus Paludan blir valgt inn.

Det er bedre at de ekstreme danner et parti og fremstiller seg for velgerne, enn at de opererer som lysskye aksjonistgrupper som er opptatt av å rakke ned på alt bestående og demokratiet. Det er bedre å ha de ekstreme til stede i parlamentet enn at de opererer som fribrytere utenfor.

Det er ingen katastrofe for Danmark om Stram Kurs får plass i Folketinget selv om den politikken de står for er uspiselig. Stram Kurs bør bekjempes med debatt, ikke boikott.

Når ekstremismen brer seg i Europa, er dette et uttrykk for at demokratiet er i krise. Det grunnleggende problemet er at økende velgergrupper opplever at deres interesser ikke bli ivaretatt. Velgerne tror ekstremistene har løsninger som vil fungere. Det nytter ikke å si til frustrerte velgere at historien viser at ekstremistene aldri bringer bærekraftige løsninger til torgs. Det som er enda verre, er å definere ekstremistene og deres velgere ut av demokratiets rom.

Demokratiet har en rekke svakheter. En av dem er at det gir rom for ekstremister. Men det finnes ikke et bedre alternativ.

Dagens ekstremisme er en utfordring for dem som har den politiske makten. Når ekstremismen brer om seg, er det et tegn på at samfunnet utvikler seg i gal retning. Det blir for enkelt å legge skylden på ekstremistene. Det er ikke noe poeng å dele ut skyld. Utfordringen er tro på demokratie og en politikk som forsøker å rette opp de grunnleggende forhold som skaper grobunn for ekstremisme.