Det brutale Norge

Myndighetene vil kaste Yasmin Kristensen i Lyngdal ut av landet etter 16 år i Norge fordi hun ikke snakket sant om hvor hun kom fra da hun kom til Norge i 2001. Hun er gift og har fått fire barn.

Hun opplyste at hun kom fra det krigsherjede Somalia, men da myndighetene undersøkte saken i 2014, innrømmet hun at var fra nabolandet Djibouti. Både Utlendingsdirektoratet, tingretten og Utlendingsnemnda har stadfestet at Kristensen skal sendes tilbake til Djibouti.

Grunnen til at hun flyktet var trusler om tvangsekteskap

– Jeg var livredd for å bli sendt tilbake og bli gift med den gamle mannen. Jeg ville ha min rett som kvinne, føle meg fri og gifte meg med en jeg elsker, sier hun til NRK. Hun ble innvilget permanent opphold i 2007.

Intet unntak

Grunnen til at myndighetene vil utvise henne, er bestemmelsene om at en som lyver om sin identitet skal sendes ut av landet. Politikerne har ikke definert noe unntak. En lov er en lov. Og vi har en regjering som prioriterer at det skal graves i gamle saker for å se om det er mulig å sende ut flere.

Georg Magne Rønnevig, seksjonssjef i Utlendingsnemnda sier til NRK at «hensynet til barna er veldig viktig i avgjørelser som denne». Derfor blir hun ikke utvist permanent fra landet, men har fått et innreiseforbud på to år. Etter det vil hun kunne søke om familiegjenforening. Ektemannen ser mørkt på å bli alene med fire barn i alderen 4-12 år og samtidig klare å tjene så mye som kreves for å kunne søke om familiegjenforening.

Yasmin er fratatt alle rettigheter i Norge. Hun har ikke rett til alminnelig helsehjelp, hun har ikke lov til å arbeide lenger, og hun har ikke rett til rettshjelp. Så langt har familien brukt 200.000 kroner av egen lomme på saken. De vet ikke om de klarer å finansiere en anke over det tingretten kaller et grovt lovbrudd.

Rettssamfunnet baserer seg på at de straffer som utmåles skal oppleves som rimelige og rettferdige i opinionen. Vi kan da umulig ha endt opp der at folk mener det er rett og rimelig å kaste Yasmin Kristensen ut av landet?

Når Georg Magne Rønnevig hevder at «hensynet til barna er veldig viktig i avgjørelser som denne», må en spørre om hvilken verden han befinner seg i. Å sende en mor tilbake til elendighet i et land hun forlot for 16 år siden, er uttrykk for en brutalitet som ikke kan forsvares på et etisk grunnlag. Straff skal stå i forhold til det lovbruddet en begår. Å lyve om sin identitet i en presset situasjon, er ikke et alvorlig lovbrudd.

Heller fengsel

Vi burde hatt en regel om åtte års foreldelse i slike saker. Hvis den det gjelder har barn som regner seg som norske, burde en ikke blitt utvist i det hele tatt. En skulle heller fått en bot som kunne utgjort flere hundre tusen og skulle nedbetales over en ti- års periode. På denne måten får samfunnet markert at de ikke godtar at noen lyver om sin identitet. Fengsel et helt år hadde også vært bedre enn utvisning, fordi det ikke truer en families eksistens slik en utvisning gjør.

Det finnes nok av dem som vil hevde at en lov er en lov, og at den må gjelder for alle. I dette tilfellet er loven uetisk og uforsvarlig. Straffen tilsvarer ikke lovbruddet. Det er i diktaturer og primitive samfunn man behandler mennesker på denne måten. Folk må gjerne aksjonere og tvinge politikerne til å sørge for en lov som ikke har en ukontrollert ødeleggende virkning på dem som rammes av den.