Det nye mediestøtte-byråkratiet

Erna Solberg startet sin regjeringstid med å forelå kutt i pressestøtten flere år på rad. Det satte Venstre og KrF foten ned for.

Erna Solberg har innsett at denne kampen er tapt. Frp må lukke sin munn. Med Trine Skie Grande som kulturminister har regjeringen gjort bortimot helomvending når det gjelder støtte til mediene.

Mediemeldingen slår fast at pressestøtte er nødvendig for å stryke demokratiet. Det foreligger ingen planer om å reduse mediestøtten, selv om vi ikke kan vite sikkert før statsbudsjettet legges fram.

Trine Skei Grande er imidlertid klar på at lokalavisene skal få mer og de store avisene i byene noe mindre støtte. Det skal gis rammer for fire år om gangen. Det vil gi mediene større forutsigbarhet.

I to år har mediene hatt en skjønn drøm om at hele bunten skulle få fritak for arbeidsgiveravgift slik Mediemangfoldsutvalget under ledelse av Knut Olav Åmås foreslo. Den tanken er nå stein død.

Kringkastingslisensen blir historie ved årsskiftet, og NRK kan fornøyd konstatere at politikerne ikke har tatt hensyn til kravet fra de store avishusene om at NRK må konsentrere seg om radio og TV og dempe satsingen sin på nett.

Vi har i 50 år hatt en enkel og forutsigbar ordning for pressestøtte. Reglene er blitt justert og presisert etter hvert som medielandskapet har endret seg.

Nå vil regjeringen slå sammen all mediestøtte i en ordning og la et utvalg fordele støtten.

Begrunnelsen for å opprette et mediestøtteutvalg som skal fungere omtrent som Kulturrådet, er at det skal være armlengdes avstand, minst, mellom politikerne og mediene.

Det høres demokratisk ut. Virkningene trenger ikke bli like demokratiske.

Ved å opprette et mediestøtteutvalg gir politikere fra seg en vesentlig del av styringen over mediepolitikken. De vil beholde det overordnede ansvaret, men overlate den faktiske fordelingen mellom mediegrupper og aviser til utvalget. Mediene skal styres som sykehusene og kulturlivet.

Helseforetakene ble opprettet for at politikerne ikke skal styre sykehusene direkte, men konsentrere seg om den samlede bevilgning og de overordnede mål.

Det er det samme regelverket mediestøtten er blitt fordelt ut fra år etter år. Ordningen har vært stabil og forutsigbar. Medietilsynet har ikke vært plaget av tvil om hvordan støtteordningen skal forveltes. Det har ikke vært behov for et utvalg for å fordele støtten.

Et mediestøtteutvalg er et svar på et spørsmål som ikke er stilt. Det er misvisende å sammenlikne det planlagte mediestøtteutvalget med Kulturrådet.

Kulturrådet forvalter flere titalls støtteordninger, har diverse faglige underutvalg og gir støtte til en rekke prosjekter.

Medier er ikke prosjekter. Vi er ikke tjent med at de opprettes en rekke ulike mediestøtteordninger som mediene kan søke på. Det gir mindre forutsigbarhet og mer byråkrati i form av skriving av søknader og rapportering.

Mediene bør være uavhengige og ikke tilpasse seg ulike støtteordninger. Styrken ved dagens pressestøtteordning er at den er forutsigbar. Politikerne kan endre reglene etter behov.

Det er påfallende at Mediemangfoldsutvalget var mer presis om endringer i kriteriene for mediestøtte enn Trine Skie Grande er i meldingen.

Dagens pressestøtteordning er i politisk balanse. Ap og SV vil at Dagsavisen og Klassekampen skal komme godt ut, Senterpartiet passer på Nationens interesser og KrF ser til at det ikke gjøres endringer som Dagen og Vårt Land ikke er tjent med.

Det er mulig å se for seg at et mediestøtteutvalg gjør endringer som politikerne ikke vil være med på, og som kulturministeren ikke trenger å ta direkte ansvaret for.