Dramatikkens år

Ved hvert eneste årsskifte fines det argumenter for å hevde at nettopp det året vi nå går inn i vil bli helt avgjørende på en rekke områder. Om vi legger et norsk perspektiv på årets nyttårsblikk, er det lite dramatisk å melde om.

Vi kan saktens være spente på om det er mulig for et parti som er delt på midten, å vrake lederen sin for å gå i regjering med det partiet de lovte velgerne for et og et halvt år siden at de ikke skulle gå i regjering med. Det skulle ikke være mulig, men det er det KrF akter å forsøke på. Lite er tydeligvis hugget i stein i politikkens verden. Her kan det meste skje om premisser endrer seg. Men for styringen av landet blir det ingen dramatikk i om KrF går inn i regjeringen. LO-leder Hans-Christian Gabrielsen har et poeng når han frykter at det kan føre til mer høyrepolitikk. KrF har større innflytelse over den økonomiske politikken når kampen skjer i Stortinget eller innad i en regjering. Store endringer blir det ikke. Erna Solberg vet så alt for godt at makten ligger i sentrum. Hennes mål i januar måned er å legge en plattform som kan sikre en borgerlig regjering også etter neste valg. Da må hun klare det kunststykket det vil være å få Venstre og KrF til å si at de er fornøyd med sentrumsprofilen i regjeringens plattform.

Det kan også skje at en statsminister i Sverige sier det er ok å regne med støtten fra Sverigedemokratene. I Sverige har de strevet i hele høst med å få dannet en regjering. Nå er klokken et minutt over 12 og det går mot nyvalg. Det kan fort gjøre situasjonen enda vanskeligere, for Sverigedemokratene kan komme til å øke sin oppslutning i et nytt valg. Etter et nyvalg må de finne en løsning. Landet må ha en statsminister og en regjering.

De sliter om mulig enda mer i Parlamentet i Storbritannia enn i Riksdagen i Sverige med å samle seg om en løsning. Brexit med eller uten avtale med EU vil få store konsekvenser for Storbritannia. Brexit-prosessen ville brutt sammen, hadde det ikke vært for Theresa May. Hun holder fast på at den avtalen hun har forhandlet fram, er det beste alternativet. Protestene mot henne hagler. Hun besvarer dem med varianter at det samme spørsmålet: Hva er et bedre alternativ? Det er bare vel to uker til de britiske politikerne må bestemme seg. Vil de stemme for Mays avtale eller gå ut av EU uten en avtale? Hun gir inntrykk av å kunne leve med begge deler, men er krystallklar på hva som er det beste alternativet. Alternativet er å kaste May og gå inn for en ny folkeavstemning om brexit. Det har vært dramatikk i Storbritannia i 2018. 2019 blir mer dramatisk.

I USA har Demokratene sikret seg flertallet i Kongressen. Det betyr at de vil sette en stopper for de villeste politiske utspillene fra Donald Trump. På det utenrikspolitiske området, hvor USAs president har størst selvstendig makt, kan han gjøre betydelig skade. Utenrikspolitikken behersker han ikke. Han kommer stadig med sjokkerende utspill, men henter seg inn igjen på et vis. I helgen kom meldingene om at har en så god dialog med president Xi Jinping i Kina at han tror de vil finne gode løsninger. Det var nummeret før han avlyste handelskrigen. I dag kommer meldingen om at han ikke vil trekke alle de amerikanske styrkene ut fra Syria likevel.

Dramatikken rundt Donald Trump vil ingen ende ta. Vi har mistet tellingen over hvor mange sentrale medarbeidere han har sparket eller som har trukket seg. Trump etterforskes for ulovlig kontakt med Russland, for brudd på loven om valgkampfinansiering, for å ha betalt penger til en pornoskuespiller, for å holde tett og for brudd på loven om forretningsvirksomhet. Et utall nære medarbeidere etterforskes, og noen er allerede dømt til fengsel. Om Trump er den største skurken av dem alle, er ikke godt å si. Alt tyder på at dramatikken rundt Donald Trump vil øke i 2019. Når det fortsatt er millioner av velgere i USA som støtter en løgnhals som president, forteller det hvor sterkt skadet det amerikanske samfunnet er. USA, som en gang var et utstillingsvindu for demokratiet, framstår i dag som eksempel på hvordan liberalisme og tøylesløs kapitalisme kan male i stykker demokratiet.

EU seiler videre som ei skute som alltid er i storm. De har opptrådt påfallende samlet i forhandlingene med Storbritannia. De lever med at de ikke har funnet en løsning på strømmen av flyktninger som vil til Europa. I Brussel forbereder de seg til kamp mot de antidemokratiske regimene som styrer medlemslandene Ungarn og Polen. De puster lettet ut etter å ha fått de nye «opprørske makthavere» i Italia til å akseptere å kutte den offentlige pengebruken for å hindre at underskuddet i budsjettet ble alt for stort i forhold til reglene i EU. Den viktigste saken i EU i 2019 blir valg av nytt EU-parlament.

Situasjonen i Frankrike gir grunn til optimisme eller bekymring, det avhenger av hvilket perspektiv en ser utviklingen fra. For mange er «de gule vestene» symbolet på at det nytter. De maktet å tvinge president Emmanuel Macron i kne vel to uker før jul. Han droppet den planlagte økningen av avgiftene på bensin, beholdt skattefradrag og økte minstelønnen. Der førte til at oppslutningen om protestaksjonene ble mindre utover i desember. Det ligger an til at det blir flere gule vester i gatene i løpet av januar.

Macron er valgt på demokratisk vis, og vedtakene det protesteres mot er demokratisk forankret. Det bryr ikke de gule vestene seg noe om. Det er millioner i Frankrike som ikke lenger aksepterer ulikhetene som setter sitt stadig tydeligere preg på det franske samfunnet. Økende forskjeller ser vi i en rekke land i Europa. De representerer den største utfordringen for politikerne framover. Det politiske systemet som EU har skrudd sammen ser ikke ut til å få løst problemene. Macrons løsning var å øke statens kostnader med flere titalls milliarder. Den slags medisin foreskriver de ikke i Brussel.

I 2019 må EU gjøre framgang i å minske forskjellene mellom rike og fattige. Hvis ikke blir det et dramatikkens år. Mye av det som er bygget opp gjennom tiår, vil falle sammen fordi en ikke makter å gjør store nok endringer tidlig nok.