Dyr og kortsiktig kirkeløsning

Opplysningsvesenets fond (OVF) forvalter verdier for 10-12 milliarder kroner. Fondet ble opprettet i 1821 med basis i verdier som historisk har vært knyttet til Den norske kirke. Det har stått strid om fondet i årevis. Politikere har ønsket å bruke av fondets kapital for å pusse opp gamle kirker. Det har Den norske kirke motsatt seg og bedt om en avklaring på hvem som har retten til å disponere fondet etter at statskirken er avviklet.

Striden har vært så betent at KA – Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon for 9 år siden gikk til rettssak mot staten fordi regjeringen ville pålegge OVF å selge festetomter til kommuner under markedsverdi. Statens tapte i høyesterett.

Når statskirken er en saga blott og Den norske kirke er blitt et eget rettssubjekt, er det dem som mener at hele fondet burde vært overført til Den norske kirke. Men å forvalte gedigne skogeiendommer, et utall av festekontrakter, verdipapirer og eiendommer ligger på siden av det kirken bør konsentrere seg om. I det politiske miljø er det også sterkt delte meninger om dette er midler Den norske kirke har juridisk rett på. Og skulle de ha rett, slik at hele OVF havnet i kirkens favn, ville politikerne svart med å redusere de årlige bevilgningene til Den norske kirke over statsbudsjettet.

LES MER | Staten og Kirken skal deler milliardverdiene

Det er kommunene som har ansvaret for kirkebygg. Nyere kirker greier de stort sett å vedlikeholde, men hundrevis av eldre kirkebygg holder på å forfalle. I Norge har vi 1.620 kirkebygg. 220 av dem er fredet og 760 er verneverdig. Når kirkebygg blir flere hundre år gamle, kreves det store summer til vedlikehold. Da blir kostnadene med vedlikehold enda høyere. KA har beregnet at etterslepet på vedlikehold av kirker utgjør mer enn 10 milliarder kroner.

Hvert år bevilger staten noen titalls millioner for å ta unna det verste. Situasjonen blir verre år for år.

Nå skjærer Kjell Ingolf Ropstad igjennom. De eiendommer som Den norske kirke trenger til eget bruk, overføres fra OVF til Den norske kirke. Resten, verdier for over 10 milliarder, skal brukes til vedlikehold og utbedring av kirker. Dermed kan en si at OVF i sin helhet tilfaller kirken. Det meste vil gå til Den norske kirke, men det vil også kunne gis støtte til frikirkelige bygg.

Det går selvsagt an å mene at staten burde ta ansvar for verneverdige bygg og at det meste av OVF-midlene burde vært brukt til kirkelig aktivitet. Det vil en ikke få det politiske flertallet med på. Kirken kan ikke forvente å få noe mer enn det Ropstad har lagt opp til.

Så lenge Ropstad har styringen med prosessen, vil det han planlegger skje. Men det er skjær i sjøen. 10 milliarder skal hentes fra et sted. Enten må bevilgningene hentes over statsbudsjettet eller OVF.

Det er så som så med kirkelig aktivitet i flere av de eldre kirkebyggene. Den norske kirke må lage en prioriteringsplan for vedlikehold. Kirkebygg som er i bruk bør prioriteres. Det finnes kirker som ikke bør settes i stand, fordi de ikke lenger brukes til kirkelig aktivitet. De er heller ikke egnet til annen aktivitet.

Om det for det meste vil være Den norske kirke som får nyte godt av OVF, kan de andre tros- og livssynssamfunnene juble over at de vil få økt støtte ute over det medlemstallet tilsier hvert eneste år. Det er en følge av at den nye tros- og livssynsloven baserer seg prinsippet om at alle tros – og livssynssamfunn skal få den samme støtten per medlem som Den norske kirken får.

Den norske kirke får 2,1 milliarder over statsbudsjettet. Medlemstallet synker år for år, men bevilgningen ligger på samme nivå. Støtten per medlem øker følgelig. Det får de de andre tros- og livssynssamfunnene størst glede av.

Om lag halvparten er kristne trossamfunn, rundt en fjerdedel er muslimske og det er 14,5 prosent livssynssamfunn – der Human Etisk Forbund er størst.

Vi må anta medlemstallet i Den norske kirke vil synke i årene framover. Det er ikke et argument for at støtten til de andre tros- og livssynsamfunnene skal øke. Modellen er ikke bærekraftig på sikt.

I dag får de tros- og livssynssamfunnene også den samme støtten som Den norske kirke får fra kommunene. Kommunene har sagt fra om at de ikke vil ha det slik. Ropstad legger derfor opp til at kommunene ikke skal gi bevilgninger til tros- og livssynssamfunnene. De skal få all støtten fra staten.

Det staten kan håpe på er at kommunene reduserer bevilgningene til Den norske kirke slik at økningene til tros- og livssynssamfunnene ikke øker.

Så lenge KrF utgjør det politiske flertallet, har Den norske kirke lite å frykte. På sikt må Den norske kirke regne med reduserte bevilgninger som følge av reduserte medlemstall. Den tid, den sorg, tenker de i dag – og gleder seg over at det er Kjell Ingolf Ropstad som er på post. Han vokter kirkenes interesser med kløkt og trofasthet.