Eidsvåg eller Jesus

Over 50 000 har sett Bjørn Eidsvågs «Etterlyst: Jesus» på Det Norske Teateret. Nå tar han suksessforestillingen på turné. Bjørn Eidsvåg er blitt millionær på sin artistvirksomhet. Når han betegner suksessen som «fantastisk» i Dagsavisen i dag, har han neppe alle kronene som triller inn på egen konto i tankene. Han ser på seg selv som en aldri så liten profet, en som er sendt til landet Norge for å hjelpe Den norske kirke til å finne ut hva det vil si å tro for tiden.

– Kirken opplever nå mange utmeldinger. Det står i grell kontrast til den store interessen vi opplever for «Etterlyst: Jesus». Jeg håper kirken ser dette som en mulighet til å delta i debatt rundt temaene vi tar opp, sier Eidsvåg til Dagsavisen.

Det er nesten som om han gjentar etter Mesteren: «Følg meg». Og de forlot alt og kjøpte billetter i alle fall. Men hva er det Eidsvåg vil formidle? Hva er det han tror på for tiden?

Eidsvågs evangelium

Når det er så mange som vil se forestillingen skyldes det at Eidsvåg er en glimrende artist og han har med seg Svein Tindberg som er en glimrende skuespiller. Folk kommer neppe for å høre Eidsvågs moderniserte og oppdaterte evangelium. Eidsvåg opptrer sømløst i tidsånden. Han gir folk det de vil ha, lar de høre det som passer. Slik blir han en kommunikasjonens mester.

Tindberg har samlet titusener til sine forestillinger der han leser fra Markusevangeliet, verken mer eller mindre. Han samlet fulle hus til «Abrahams barn» der han leste tekster fra islam, jødedommen og Bibelen. Tindberg leste tekster som var flere tusen år gamle. Han lot tekstene tale og folk ble grepet av den kraften tekstene inneholder. Bjørn Eidsvåg har en helt annen agenda. Han vil ikke la tekstene stå alene. Han vil tolke og forklare.

– Jeg vet at mange kjenner seg igjen i det jeg forteller fra min bedehus-bakgrunn. Og folk som har vært sterkt i engasjert politiske miljøet, har mange av de samme erfaringene, med sterke føringer på hva man skal tenke og mene, språkbruk og klesdrakt, sier han.

Det er Eidsvågs opplevelser for 40-50 år siden han fremdeles er opptatt av. Han blir aldri ferdig med bedehuset i Sauda der han fikk sin kristne tro og bestemte seg for å bli prest. Å kritisere bedehusmiljøet er nærmest blitt en forretningside for Eidsvåg. Alle tette, sterke kulturer får sine utvekster som det ikke er vanskelig å kritisere. Den bedehuskritikken han serverer i Det Norske Teateret er både morsomt, treffende og delvis på sin plass. Og Eidsvåg blir aldri ferdig med det, virker det som. Det får så være.

Eidsvåg vil noe mer enn å advare mot bedehusets skyggesider i det året hvor vi feirer at det er 500 år siden Marin Luther startet sitt oppgjør med «pavekirken». Eidsvåg stiller spørsmål med «om det er så sikkert at Jesus døde for vår synder», som han sier. Han legger til at han kjenner seg på trygg teologisk grunn, for han har hatt teologiske konsulenter på forestillingen.

Jesus sa selv at han døde for menneskenes synder. Det står om ikke på annen hver side i Bibelen, så i alle fall ganske mange steder. Det er et sentralt element i den kristne tro. Det er uløselig knyttet til kirkens budskap om at Gud tilgir mennesker deres synder. Bjørn Eidsvåg har dessuten skrevet flere sanger om Jesus død som soning.

Nå har han kommet på andre tanker. Dette punktet i den kristne tro, er ikke lett å få tak i. Like vanskelig som det er å tro på jomfrufødselen: at Jesus sto legemlig opp fra det døde og gjorde en rekke undere som vitenskapsmenn sier er umulige. Vi kan like godt legge til at det ikke er påvist at det er mulig på komme i kontakt med en Gud ved å be bønner.

De er i det hele tatt mye i religionen som folk fleste ikke forstår. Bjørn Eidsvåg har stilt seg i rekken av de mange som vil modernisere troen, tilpasse troen til det folk føler er rett og rimelig slik at flere kan føle seg hjemme i kirken, slik de føler seg hjemme når Eidsvåg inviterer til konsert.

Jesus som forbilde

Den Jesus Eidsvåg blir sittende igjen med er en historisk skikkelse, et menneske, ingen Gud, en opprører som angrep urettferdigheten i verden, som utfordret mennesker til å kjempe for det som er rett, en som trøster de som lider, en kjærlighetens apostel som ofrer seg for andre. Det er vel og bra. Det finnes mange forbilder som Jesus, men det er ikke dette som konstituerer kristendommen. Kjernen i kristendommen er det Bjørn Eidsvåg ikke snakker om for tiden.

Kristen tro er ikke først og fremst et etisk forbedringsprosjekt som menneske slutter seg til. Det handler først og fremst om at mennesker søker ut over den materielle verden, påkaller Gud og forsøker i det minste å innrette sine liv slik de oppfatter at Gud mener livets skal leves.

Gud er ikke lenger en selvfølge. I en sekularisert tid «fungerer» hele trospakka til Den norske kirke for dårlig. Det er muligens Eidsvåg tilpassede light-utgave av tro ville fått flere «likes» eller større oppslutning på meningsmålingene. Men fortsatt er det slik at det det kirkelige lederskapet er mer opptatt av det Jesus sa enn det Eidsvåg sier og tenker.