En kunstelsker i pengebingen

Nicolai Tangen er en fullblods kapitalist. Han regnes blant verdens dyktigste pengeforvaltere. Han kan børs og pengetransaksjoner til fingerspissene. I årevis har han hengt i stroppen for å gjøre seg selv og andre søkkrike.

Han er god for fem milliarder kroner og holder hus i London, Europas finansielle smørøye. Han har bygget opp velrenommerte Ako kapital, som tjener penger i bøtter og spann. Her er det kø av rikfolk som vil at de skal forvalte millionene og milliardene deres.

Nå er det nok. I går ble han overraskende sjef for Oljefondet. Sentralbanksjef Øystein Olsen gjorde en kunstpause på pressekonferansen da han skulle fortelle hvem som var den utvalgte. Det var lightutgaven av hvordan programlederen på tv forteller hvem som må ut og hvem som får bli.

Øystein Olsen kunne ropt ut: «Jeg har skutt gullfuglen», for det er det han har. Det er bred enighet om at Tangen er den beste som kunne oppdrives.

Ansettelsen av Tangen er en nesestyver til dem som hevder at en sjef alltid må tilbys konkurransedyktige betingelser. Tangen går ned noen hundre millioner i lønn, minst. Lønn har han ikke spurt om en gang.

Dette er ikke bare drømmejobben. Det er drømmen, sier han. Han vedstår seg den pengejakten han har holdt på med i flere tiår. Nå melder han seg til en annen og viktigere samfunnstjeneste.

Tangen selger seg ut og bryter alle forbindelser med pengemaskinen Ako Capital som han har bygget opp. Han flytter formuen sin hjem til Norge og betaler 60-70 millioner kroner i formueskatt. Han gir bort rundt fem millioner kroner til den veldedige stiftelsen Ako Foundation.

De er slik han mener rikinger bør opptre. Nicolai Tangen sendte sjokkbølger ut over landets finanselite i går da han sa at arveavgiften burde være på 100 prosent slik at alle starter på null. Den satt, Stein Erik Hagen og John Fredriksen, som halvveis har rømt landet for å spare formueskatt.

Når det en gang blir slutt på koronatiltakene, kommer Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken til å kaste seg om halsen på superkapitalist Tangen med takk for at han har åpnet deres øyne videre enn det Thomas Piketty har klart.

Nicolai Tangen har så visst ikke belemret offentligheten med sine meninger. I profesjonelle sammenhenger er han som en østers. Det er finansfolket som har visst hvem Nicolai Tangen er og hva han holder på med.

Bortsett fra i Kristiansand. Der er han kontroversiell, ikke på grunn av jobben sin, men sin kunstinteresse. Han har samlet på kunst i 25 år. I 2018 bestemte han seg for å overføre samlingen av norsk og nordisk kunst fra 1920 til 1990, som har en verdi på flere hundre millioner, til Sørlandets Kunstmuseum.

Da begynte kunstballen å rulle i byen. De skal bruke 600 millioner kroner på å gjøre den gamle kornsiloen på havna til kunstmuseum og en spektakulær turistattraksjon.

Det ble bråk da Cultivastiftelsen skulle behandle en søknad om å støtte prosjektet med 100 millioner kroner. Kommunen og fylket skulle også bidra med millionbeløp.

Det bredte seg en frykt for at bevilgningen til andre kulturtiltak ville tørke inn som følge av storsatsingen på kunstsiloen. Det gikk hardt for seg på facebooksiden «Sørlandsnyhetene». Politikere og eliten i Kristiansand ble anklaget for å fikse saker på bakrommet og ikke i åpent lende slik demokratiet forutsetter.

Som vanlig når rikfolk vil stille kunst til disposisjon eller gir støtte til kulturlivet, oppsto det en diskusjon om det kan forsvares at folk med mye penger skal kunne skaffe seg innflytelse over kunsten.

I vårt kulturmagasin Kulturplot finner du et leserinnlegg om konfliktene i Kristiansand som kunstgaven fra Nicolai Tangen bidro til.

Det ble så mye oppstyr at Tangen så seg nødt til å bryte sitt «ingen kommentar»-prinsipp. Han forklarte at han på ingen måte ville overtale Sørlandets Kunstmuseum eller politikerne i Kristasand til noe som helst. Han kunne stille sin samling til disposisjon for andre.

Han sa til NRK at han selv hadde vært én av dem som ikke likte kunst.

– Moren min dro meg med på alle kunstmuseer i Europa. Det var så forferdelig kjedelig.

Men morens påvirkning, fikk ham etter hvert til å skifte mening.

Sånn er det gjerne med ting foreldre prøver å banke inn i hodet på barna sine. Plutselig sier det poff og så er bare interessen der.

Annerledeslandet Norge har endt opp med en kunstelsker som sjef for en av verdens største pengebinger. Hva dette kommer til å bety, er ikke godt å si.

Nikolai Tangen kan velge å trekke seg tilbake og bare gi kommentarer til fondets drift slik dagens sjef, Yngve Slyngstad, gjør. Eller han kan benytte den posisjonen han har fått til å påvirke landets kapitaleiere til å investere i kultur og vise samfunnsansvar.

Nikolai Tangen er rasende dyktig, meget skarp og en økonom av første klasse. Nå er han rykket ut av den selvpålagte tausheten som suksessrik hedgefondsforvalter. Vi trenger søkkrike sjefer med filantropiske idealer som kan bidra i debatten om hvordan vi utvikler samfunns- og næringsliv etter at koronakrisen har bragt verdensøkonomien ned i knestående.