En seier til 10 milliarder

Alle ble visst vinnere til slutt. Representantskapet er blitt hørt. Stortinget fikk det som det ville. Øystein Olsen kom seg opp av den grøfta politikerne hadde dyttet ham ned i, og han får beholde gullfuglen han har kapret. Jan Tore Sanner slapp å bli pisket i flere omganger til å rydde opp. Og Nicolai Tangen får oppfylt guttedrømmen sin: å bli sjef for Oljefondet. Det kostet ham rundt 10 milliarder. Pyttsan. Der røyk det livsverket.

Tangen er ferdig med den perioden i sitt liv da målet var å tjene mest mulig penger. Nå skal det handle om å gi bort penger til humanitære og kulturelle formål. Og å være sjef for en av verdens største pengebinger.

Det har Tangen sagt hele tiden, men han har ikke blitt trodd. Det må være noe som ikke stemmer, har vært omkvedet i politiske kretser. Det kan ligge skumle planer bak. Han kan komme til å drive Oljefondet slik at det tjener AKO Capital, der han fortsatt eier 43 prosent.

Det er noe muffens her. Fram med lupe og millimetermål. Denne mannen kan vi ikke ha tillit til, slik vi har tillit til at andre sjefer i offentlig sektor oppfører seg i samsvar med lover og avtaler. Vi kan heller ikke ta sjansen på at ledelsen i Norges Bank vet hva de holder på med når de slipper en eier av et hedgefond inn i nasjonens pengebinge. Vi må sikre oss hundre prosent mot at det ikke er en rev vi slipper inn i hønsegården. Slik lød det i mediene og i politiske kretser.

Mistilliten til Tangen oste, ikke minst på rødgrønn side. Det gikk så langt som at politikerne i sommer reagerte på at Tangen fikk slippe inn i Oljefondet for å ha samtaler med de ansatte. En skulle tro det var skurken Gjermund Cappelen det var snakk om.

Når Tangen først har gitt bort 5 milliarder, konkluderte han med at han like godt gi bort 10 til. Da kan ikke en gang SV og Rødt si noe på at de har fått en kapitalist av den riktig store sorten som sjef for landets gedigne pengebinge.

Det var ingen politikere som hadde antydet at han burde gi bort 10 milliarder for å bli sjef for Oljefondet. Sp ivret for at han kunne investere dem på Oslo børs, der Oljefondet ikke investerer.

Nicolai Tangen var blitt en jaget mann, like mye jaget som Jonas Gahr Støre for sine skarve 80 millioner, som han også har trukket ut av alle fond og satt i banken. Her er renten så lav at det ikke dekker formueskatten en gang. Det koster å få fred for inkvisitorene i medier og politikk.

Når overflyttingen av midler er gjort, har Nicolai Tangen ikke noen eierandeler i skatteparadis. Det er det bare Oljefondet, LO, og en rekke statseide bedrifter som har. Det blir andre regler for Loke enn for Tor når politikerne skal vise fram sin etiske fortreffelighet.

Politikerne tar aldri selvkritikk, i alle fall ikke når de blir enige, slik de ble i denne saken. Deres selvbilde er at de har foretatt en nødvendig opprydning og satt Norges Bank på plass.

Men ikke alle er helt fornøyd. Audun Lysbakken (SV) etterlyser selvkritikk fra Norges Bank. Det får han ikke. Norges Bank står fast på at den opprinnelige avtalen var god nok. Nicolai Tangen sier rett ut at han aldri hadde blitt sjef fol Oljefondet om han hadde visst at han måtte kvitte seg med livsverket sitt. Men når Stortinget først låste saken, får det bli slik.

De kan se på det som et kupp, som en pen investering den norske stat har gjort. De betaler riktignok Tangen rundt 6 millioner i lønn. Det er grovt underbetalt om en sammenlikner med hva andre finanssjefer som forvalter milliarder og er sjef for fem hundre mennesker får.

For Tangen spiller lønn ingen rolle. Han sa ja til jobben uten å vite hvilken lønn han fikk.

I tillegg får de Tangen til Norge med syv milliarder som han skal betale formueskatt av. I realiteten betaler Tangen staten for å få bli sjef for Oljefondet. Denne jobben er han virkelig sugen på. Han sa i går at han ikke hadde tenkt et sekund på å trekke seg. Slik taler en beslutningssterk leder.

Det politiske flertallet har ridd av seg kontrollhysteriet for denne gang. Flere sier riktignok at de vil vurdere den nye avtalen før de trekker den endelige konklusjonen.

I den forrige avtalen skulle Tangen eie 43 prosent av AKO Capital, men utbyttet skulle gå til den humanitære stiftelsen AKO Foundation, som han selv har stiftet. Nå overfører han eierskapet i AKO Capital til stiftelsen. Det betyr altså at stiftelsen skal være hovedeier i AKO Capital.

De med størst anlegg for konspiratorisk tenkning, og i denne saken har flere politikere vist at de er i besittelse av det, kan også nå hevde at Tangen vil være opptatt av at Oljefondet skal investere på en måte som AKO Capital kan ha fordel av. Dermed blir det større utbytte til Tangens stiftelse.

Når Tangen en gang går av i Oljefondet, det kan bli lenge til med mindre han går lei av mulig politisk innblanding, kan han bli ansatt som daglig leder i stiftelsen og dermed utøve innflytelse som representant for største eier i AKO Capital og styre hvilke prosjekter stiftelsen kan støtte.

Nicolai Tangen kan i 60-årene bli en ny Knut Olav Åmås i Fritt Ord. Skulle han finne på å putte de 7 milliardene han har på egen bankkonto i stiftelsen, blir den landets største og mektigste.

Nicolai Tangen er kommet fra hedgefondenes hemmelige sirkler til norsk offentlighet for å bli. Med sine milliarder, kompetanse og innsikt kommer han til å sette spor i norsk kultur- og samfunnsliv.

Først skal han bli en ambassadør for Norge i den hardbarkede finansverdenen. Alle vil vite hvem Tangen er, en av de beste pengeforvalterne i Europa som ga gir bort hele formuen sin for å bli sjef for Oljefondet. «Et verdivalg», vil Tangen svare når finansfolket spør – og som den kontante og modig mann han er, utfordrer han dem nok til å gjøre det samme.

En del kommentatorer stønner over at det måtte ta så lang tid før Tangen innså hva han måtte foreta seg, og at prosessen har vært et grunnfag i norsk samfunnslære. Han burde visst satt seg ned ved kommentatorens føtter for å lære.

Ingen vet hvor haren hopper. Det gjelder politikere også. Det er grunn til å minne om at det var et politisk flertall som sa at den første avtalen var til å leve med. Så fortsatte mediene, politikerne og opinionen å piske opp stemningen mot Norges Bank. Til slutt ble det opplest og vedtatt at Oljefondet var i krise, Norges Bank hadde mistet tilliten og omdømmet var svekket.

Et av Tangens interessefelt er samfunnspsykologi. Han forstår nok mer av dynamikken han ble kastet inn i enn han har gitt uttrykk for. Det begynte med den såkalte avsløringen av seminaret i USA. Etter det fikk mistroen bein å gå på. Det emosjonelle drivet var etablert. Mistenksomhetens brann var tent.

Styret i Norges Bank ble udugeliggjort for å ha satt i gang en ansettelsesprosess som ikke holdt mål. Det ble pøst på med skatteparadiser, kameraderi og jurister, og politikere kom på banen med sin spesialøvelse, habilitet og mulige interessemotsetninger.

Når det ikke er noe å vinne på å fastholde et standpunkt og holde seg til den prinsipielle tekningen som ligger til grunn for Norges Bank, endret politikerne mening. Det ble skjebnesvangert for en som hadde undertegnet en gyldig ansettelsesavtale.

Sett med personalpolitiske briller, er det som har skjedd en skamplett i norsk forvaltning. Tangen har fått en behandling som ligger godt under pari. Norges Bank tar ikke ansvaret for det. Ingen trenger å ta ansvaret der makta rår. Når politikerne setter seg på bakbeina, er det bare å bevege seg – enten mot dem eller fra dem, selv om det er urimelig og tvilsomt det de vedtar. Tangen vet det er slik. Men der er noe annet å erfare det.