Enda verre for de misfornøyde bøndene

– Jeg kjenner på en utrolig skuffelse over at vi ikke engang satte oss ved forhandlingsbordet, sa landbruksminister Olaug Bollestad til NTB rett etter at det ble kjent at bøndene konkluderte med at regjeringens tilbud i årets jordbruksoppgjør var så dårlig at de ikke så noe poeng i å forhandle en gang.

På denne måte feller Norges Bondelag en knusende dom over den jordbrukspolitikken som er blitt ført de siste åtte årene.

De begrunner sitt nei til forhandlinger med at regjeringens tilbud ikke tar den økonomiske situasjonen i landbruket på alvor, ikke reduserer inntektsgapet slik Stortinget har bedt om, ikke sørger for investeringer til jordbruket for å kunne gjennomføre Stortingets krav om løsdrift og fortsetter dagens retning mot større og færre bruk.

Bondelaget gjør bruddet prinsipielt.

Bondelaget er opptatt at av det ikke skal framstå som om oppgjøret handler om kroner og øre isolert sett.

Olaug Bollestad må nå be Stortinget slutte seg til det tilbudet regjeringen la fram. For KrF er dette et nytt nederlag.

Geir Pollestad (Sp) sier til NRK i dag at Stortinget har mulighet for å gi bøndene et bedre tilbud. Han mener Bollestad kan legge opp til det.

I teorien har han rett. I praksis vil det ikke skje.

KrF har riktignok vært med på at Stortinget har gitt bøndene er bedre oppgjør enn det regjeringen la opp til. Da var ikke KrF med i regjeringen.

Etter bruddet i jordbruksforhandlingene i 2015, gikk oppgjøret til Stortinget som til slutt ga bøndene 250 millioner kroner mer enn de 150 millionene ekstra som landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) var villig til å gi dem.

I år krever bøndene 2,1 milliarder i oppgjøret. Statens tilbud er på 962 millioner. Det er et betydelig beløp – og avstanden er meget stor.

Hvis Stortinget skal overprøve regjeringen, ødelegges forhandlingsmodellen som jordbruksoppgjøret baserer seg på. Bøndene skal vite at det lønner seg å forhandle.

Det skal ikke lønne seg å gå til Stortinget.

Frp kommer ikke til å ville gi bøndene mer. Intet tyder på at opposisjonen vil gripe inn.

I et valgår ser de seg nok tjent med at bøndene har gitt opp regjeringen.

De rødgrønne vil bruke bruddet i jordbruksforhandlingen for alt det er verd. Det betyr at KrF vil bli presset på defensiven i distrikts- og jordbrukspolitikken.

Det ligger verre ting i vente for KrF.

Det begynner å haste med å komme i mål med handelsavtalen med Storbritannia om Stortinget skal rekke å behandle avtalen før sommeren.

Det vil være et nederlag for regjeringen om de ikke klarer å få fram en avtale. Skal vi tro Dagens Næringsliv i dag, er ikke det umulig. Det som skal til, er at vi må være villige til å sette jordbruk og fisk opp mot hverandre.

Vi ønsker lav toll på norsk sjømat og fiskeprodukter. Storbritannia vil ha tilgang til det norske markedet for sine jordbruksprodukter. Det er et greit utgangspunkt for forhandlinger.

Problemet er at jordbruksorganisasjonene ikke vil godta at flere britiske landbruksprodukter kommer inn på det norske markedet.

Organisasjonene er overbevist om at det vil føre til nedleggelser av flere gårdsbruk og redusere bøndenes inntekter.

Norges Bondelag er krystallklare på at jordbruket ikke skal være et forhandlingskort. KrF har stor forståelse for dette standpunktet.

Etter bruddet i jordbruksoppgjøret blir det enda verre for KrF å forsvare en handelsavtale med Storbritannia som bøndene vil dømme nord og ned.

Det ender sannsynligvis med at KrF vil ta dissens i regjeringen. Da er regjeringen avhengig av støtte fra Ap.

Ap vil kvie seg for å si nei til en framforhandlet avtale med Storbritannia. Om de danner regjering med Sp til høsten, må de regne med at Sp setter seg på bakbeina slik som KrF

Det blir nok av stridssaker Jonas Gahr Støre skal håndtere om han ender opp som statsminister.

Støre er temmelig sikker på at en rødgrønn regjering ikke kan oppnå noe mer i forhandlinger med britene enn nåværende regjering.

Det er godt med alt som er gjort og alle kriger som er ført. Slik bør Jonas Gahr Støre tenke.

Ap og Sp har mer enn nok med å ta nye grep i jordbrukspolitikken. Løsningen er neppe å pøse på med økte subsidier eller sette en stopper for en handelsavtale med britene.