Enighet for å overleve

Knapt noen organisasjoner har bedre trening enn EU i å være rykende uenig i det offentlige på forhånd og å finne levelige kompromisser når de må bli enige. I helgen settes EU-lederne på sin alvorligste prøve på lang tid.

De skal ikke bare løse den krisen koronaepidemien har skapt. De skal også bli enige om EUs langtidsbudsjett – og det uten milliardbidragene fra Storbritannia.

Topplederne i EUs medlemsland møtes for første gang fysisk siden i februar. De trenger å se hverandre inn i øynene og lese hverandres kroppsspråk for å finne ut av hvor unionens smerteterskel går.

Angela Merkel har nylig kalt den økonomiske oppbygningen etter kronakrisen for EUs største utfordring noensinne. Derfor er også Angela Merkel den som har beveget sin posisjon mest før forhandlingene. Tyskland har i alle år avvist ideen om å være med å garantere for gjeld EU tar opp. Nå innser Merkel at det er nødvendig for at EU skal holde sammen.

Italia og Spania er så hardt rammet av koronakrisen og økonomien er så svak at de ikke vil klare å komme seg økonomisk på beina uten store pengeoverføringer.

Italia og Spania forlanger en radikal økning i støtten fra EU. Angela Merkel har forstått at de mener alvor. Et åpent spørsmål er om politikerne og opinionen i Tyskland har kommet like langt i erkjennelse av hva som skal til for at EU ikke skal ramle sammen.

Angela Merkel og Emmanuele Macron er blitt enige om hvilke grep som må tas. Det skal en del til for å stoppe EUs to mektigste medlemsland. Men Nederland, Østerrike, Finland, Danmark og Sverige har sagt klart i fra om at de ikke blir med på det Tyskland og Frankrike foreslår.

De fem «sparelandene» vil gi Spania og Italia lån, men vil kreve at de må kutte kostander og øke sine inntektene slik at lånene etter hvert kan betales tilbake. Denne modellen ble Hellas presset inn i for fem år siden. De sliter ennå med ettervirkningene av voldsomme kutt i offentlige budsjetter.

Spania og Italia nekter å la seg presse inn i "Hellas-modellen". For sikkerhets skyld har Hellas gitt beskjed om at heller ikke de vil vite av mer av kuttpolitikken.

Skal EU oppta lån og bruke mer penger, kan nok «sparelandene» blir med et stykke på veien. Men da må midlene brukes til målrettet satsing på for eksempel fornybar energi og det må stilles krav om reformer til de landene som skal motta koronastøtte.

Det er 750 milliarder euro for å hjelpe de landene som er hardest rammen av koronakrisen det er snakk om. Fordi det dreier seg om penger, er det mulig å finne kompromisser. Det er verre når uenighet handler om prinsipper.

Når det gjelder Ungarn og Polen beveger EU seg inn i prinsippenes verden. Makthaverne i disse landene setter til side de demokratiske prinsipper EU er bygget på. De nekter å godta et EU blander seg inn i landenes indre anliggende eller legger opp til å stille betingelser til økonomisk støtte.

Med utvidelsen i øst er ikke EU lenger det verdifellesskapet det var. Dette blir også tydelig i bestrebelsen på å løse flyktningkrisen. Flere land i øst vil ikke ta imot flyktninger. De mener EUs oppgave er å sørge for at flykninger ikke får komme inn i EU.

Når EU sliter med sterk indre uenighet, er det ikke lettere for Storbritannia å komme til enighet med EU om hva utmeldelsen skal bety i praksis. Selv om EU sliter med langtidsbudsjettet uten Storbritannia, er det neppe mange som tenker at de skulle ha strukket seg lenger for å beholde britene i sammenhengen.

Angela Merkel innser nok også at EU har mye å vinne på å få til en balansert avtale med Storbritannia. Først må hun låse den krisen EU nå står oppe i. Neste store prosjekt når Tyskland sitter i førersetet denne høsten, blir å lande en avtale med Storbritannia.

Vi kan forvente at krisen i forhold til britene ruller videre ut over sommeren før Angela Merkel og Boris Johnson møtes for å se om det er mulig å finne en løsning.

Om EU klarer å finne en løsning for hvordan koronakrisen kan løses ved et felles låneopptak, gir det mening å hevde at EU landene blir enda sterkere limt sammen. Flagget går neppe til topps hos de som ivrer for at EU snarest mulig kan fremstå som en politisk union. Til det er det for mange snublesteiner som fortsatt ligger i veien.

EU er et frihandelsprosjekt basert på markedsøkonomiske premisser. Dette har venstresiden i Europa valgt å leve med. De er opptatt av de muligheter EU gir for å regulere arbeidslivet og styre kapitalkreftene.

Venstresiden er opptatt av å utnytte muligheter som koronakrisen kan ha skapt. EU har et enormt behov for å skaffe seg økte inntekter. Dette kan løses ved å øke skattenivået. Venstresiden ivrer for eksempel for økt skatt på forurensende industri, finanstransaksjoner og de globale digitale storselskapene. Flere enn tidligere er åpne for at EU kan kreve inn skatt direkte framfor at bidragene fra medlemslandene til EU skal øke. Ved å åpne for at EU krever inn skatt direkte, tar EU enda et skritt nærmere en union.

De som spådde at EU ville bli tettere limt sammen etter at Storbritannia trakk seg ut, kan få rett. Men fortsatt er det nok av hindringer som skal passeres. Og det er slett ikke sikkert helgens toppmøte gir et gjennombrudd. EU har tradisjoner for å la kriser utvikle seg helt til bristepunktet før de samler seg om en løsning. Klokken er ikke mer enn fem på tolv.