Equinor på flere bein

Da Statoil i 2001 ble delprivatisert, var en av begrunnelsene at selskapet ville satse sterkere internasjonalt.

Selskapet var da blitt en pengemaskin uten like. Klimakrisen var ikke på dagsordenen, og trenden var at selskaper måtte våge å bli store i internasjonal målestokk.

Det gikk ikke bra for Norske Skog. Heller ikke for Kværner. Her endte det opp med sviende tap for de opprinnelige aksjeeierne.

Det skulle vise seg at det heller ikke ble gullkantede investeringer for Statoil under Helge Lunds ledelse.

Veien mot internasjonale høyder er tydeligvis omgitt av dype grøfter.

Fram til 1999 hadde vi tre store norskeide selskaper på norsk sokkel; Saga Petroleum, Hydro og Statoil.

Saga var et privateid selskap med virksomhet både i Norge og Storbritannia. Både Statoil og Hydro var inne på eiersiden. Selskapet fikk finansielle problemer etter at de kjøpte seg inn i et oljeselskap i Kuwait.

Det endte med at selskapet ble oppløst og Hydro drev aktiviteten videre. En internasjonal satsing kan altså sies å ha blitt Sagas banesår.

Eivind Reiten som var konsernsjef i Hydro, var bevisst på hvilken risiko en ville løpe ved å satse stort internasjonalt i den lukrative olje- og gassindustrien.

Hydro var et av de ledende globale selskapene innen aluminium og hadde finansiell styrke til å satse internasjonalt også innen olje og gass.

Eivind Reiten sier til Dagen Næringsliv i dag at han mente det var for stor risiko for Hydro å satse tungt på olje og gass internasjonalt.

Han fryktet det ville svekke aksjonærverdiene i selskapet. Derfor vendte han seg til Statoil med ideen om å fusjonere olje- og gassvirksomheten i Hydro med Statoil.

På papiret var det en fusjon mellom to likeverdige parter.

I realiteten ble Hydro overtatt av Statoil. Helge Lund fortsatte som konsernsjef og Eivind Reiten ble leder av styret.

Det varte ikke lenge. Reitan trakk seg da de ble avdekket at Hydro hadde inngått noen tvilsomme kontrakter i Libya.

Reiten fortsatt som konsernsjef i Hydro og ridde stormen av. Utviklingen i Statoil kunne blitt en annen med Reiten som styreleder.

Det kan være han mener det selv. I alle fall sier han til DN at «Equinors investeringer har vært katastrofalt dårlige».

Bakgrunnen er en analyse som John Olaisen i ABG Sundal Collier har foretatt. Den viser at Equinor siden børsnoteringen har investert 800 milliarder kroner utenlands uten å ha fått nevneverdig igjen for det.

Equinor har skrevet ned 133 milliarder av disse investeringene. 80 milliarder knytter seg til prosjekter i USA.

Direktør i Equinor, Torgrim Reitan, er ikke med på at selskapets investeringer utenlands er så elendige som Olaisen vil ha det til.

Han peker på at selskapet har vært igjennom en tung investeringsfase og at den internasjonale virksomheten nå er en «svært lønnsom og verdifull del av selskapet».

I tiden Eldar Sæthre har vært konsernsjef har selskapet bremset merkbart opp investeringen internasjonalt inne olje og gass.

Selskapet konsentrerer seg om å få lønnsomhet der det er etablert.

Det ser ut til å være en vellykket strategi. Det betyr at vurderingene av den internasjonale satsingen kan blir mer positive om få år.

Helge Lund bygget opp Statoil til et betydelig selskap i internasjonal målestokk.

Det er lett i ettertid å mene at det ble investert for mye på for kort tid. Det var tidens melodi å ha internasjonale ambisjoner.

Det er tatt til orde for at det bør settes ned et offentlig utvalg for å vurdere Equinors utenlandssatsing.

Det bør ikke staten bruke tid og penger på. Gjort er gjort og spist er spist. Det hører næringslivet til å tape penger- og tjene penger. Der det er mye å tjene, er det mye å tape.

Det er stor usikkerhet knyttet til olje og gass framover. Grønn energi er i støtet.

Equinor må være forberedt på fallende priser og lavere etterspørsel etter olje i første omgang. Det holder i massevis at de konsentrerer seg om å hente opp olje og gass fra de feltene hvor de alt har rettigheter.

Det er ikke noe mål for Equinor å vokse som selskap. Målet må være å sikre lønnsomheten.

Det gjør Equinor ved å skaffe seg minst et bein til å stå på.

Selskapet vil framover satse på fornybar energi. Det er alt en betydelig internasjonal aktør innen havvind.

Ledelsen bør la fortiden være fortid og trene seg å treffe planken for framtiden.