Et nedgradert EU

Finanskrise og den derav følgende eurokrisen førte ikke til at planene om at EU sakte men sikkert skal utvikle seg til en europeisk føderalstat, ble lagt i skuffen.

Strategene i Brussel innså imidlertid at veien videre ville være mer kronglete og at en ville møte på gedigne utfordringer underveis mot unionen.

Derfor begynte de å snakke om at EU måtte utvikle seg med flere hastigheter.

De som har innført euroen har behov for og må ha et tettere samarbeide enn landene som har sin egen valuta. Landene skulle få velge det tempo som passet dem.

I Storbritannia har de i alle år hatt en sterk EU-kritisk fløy. For egen husfreds skyld lovet statsminister David Cameron en folkeavstemning om tilknytningen til EU.

Han oppnådde ikke noe vesentlig i forhandlinger med EU om å slippe unna en del av forpliktelsene som følger av EUs frihandelsregime.

Men han mente presiseringen av avtalen med EU burde være nok til at Storbritannia fortsatt kunne være medlem. Han tok skammelig feil. Brexit ble en realitet.

Brexit var et stort nederlag for EU. Motstanden mot EU vokste seg sterkere i flere land.

En tid var det en fare for at Marine Le Pen kunne vinne presidentvalget i Frankrike. Hun ville ha Frankrike ut av euroen og gi Brussel betydelig mindre makt. Det ble jubel i Brussel da Macron vant valget.

Ganske snart ble Macron den statslederen i Europa som framførte de mest ambisiøse visjonene for EU og som ivret for at EU skulle ta flere store skritt mot realiseringen av den europeiske føderalstaten.

Brexit og den forventede framgang for høyrepartiene ved det forestående valget til EU-parlamentet har skapt ny usikkerhet om veien videre for EU.

På forhånd var det spådd at EU ville få store problemer med å samle seg om en strategi i forhandlingene med Storbritannia. Den prøven besto EU.

De ga såpass lite i forhandlingene at britene ikke klarer å samle seg om å gjennomføre brexit.

Nå må britene gå til valg på medlemmer til EU-parlamentet. Dette valget framstår som den reneste massakren for Labour og De Konservative.

Theresa May har varslet at hun trekker seg som statsminister med det første.

Hun skal bare gjøre et siste fortvilet forsøk på å få flertall i parlamentet for den av avtalen hun har forhandlet fram. Det får hun neppe.

Alt tyder på at Boris Johnson, en av landets mest profilerte EU-motstandere, blir ny statsminister.

Hvordan han skal gjennomføre brexit er en gåte. Britene har fått frist til 30. oktober på å tre ut av EU. Fint lite tyder på at de vil makte å samle seg om en utmeldelse innen den tid.

EU kan selvsagt se på det som en seier at britene ikke klarer å melde seg ut. Prisen de må betale er et motvillig Storbritannia som vil sette sitt preg på EU.

Det vil være spesielt for EU-lederne å måtte forholde seg til Boris Johnson som faktisk mener at han ikke burde vært der.

Når Storbritannia ikke kommer seg ut av EU, må de gjøre det beste ut av situasjonene.

Det betyr at Storbritannia vil svekke Brussel og gi mer makt til de enkelte nasjonalstatene.

I flere saker vil Storbritannia komme til å innta de samme posisjoner som høyrepartiene i EU-parlamentet.

Storbritannia er i ferd med å kapitulere overfor EU. Det er høyrepartiene også. De driver ikke valgkamp for å få det landet de representerer til å melde seg ut av EU.

Strategien er å forandre EU innenfra. I en tittel i Aftenposten i dag heter det at høyrepopulistene vil «knuse EU innenfra».

Det er å ta for hardt i. Høyrepopulistene har samlet opp i seg likt og ulikt, men det blir for enkelt å betrakte dem som «ødeleggere».

De visjoner for EU som Macron har, vil de nok ødelegge. De vil ha mer makt til nasjonalstatene og mindre makt til Brussel. Det er de ikke alene om.

I et demokrati er det flertallet som skal bestemme. Det betyr ikke at en ikke skal ta hensyn til mindretallet.

Mindretallet skaffer seg makt ved at de ikke kan overses. Det er tilfelle i flere EU-land. Når partier på ytterfløyen får innflytelse, må de ta ansvar. Det styrker gjerne de moderate kreftene.

Europa trenger EU. Diskusjonen framover vil måtte dreie seg om hva slags EU vil skal ha.

De ivrige EU-entusiastene vil ikke vinne fram med sine planer om Europa som en føderalstat. EU må nedgradere sine ambisjoner. De må ta hensyn til den betydelige folkelige motstanden mot det EU representerer.

På en rekke områder trenges det et forpliktende samarbeidet på overnasjonalt nivå. De ytterliggående høyrepartiene forstår det.

Vi trenger ikke minst EU for å holde de globale selskapene i nakken. Den slags nakketak som trengs, kan ikke hvert land ta.

Så får diskusjonene om maktfordelingen mellom EU eller nasjonalstatene fortsette med høyrepopulistene på laget.

De vil oppleve at bordet fanger. De må forholde seg til de mange saker som komme på EU-parlamentets dagsorden og der en ikke kommer særlig langt med populistiske utspill.