Et styre på villspor

Helfo anmeldte sykehuset i Drammen for grovt bedrageri fordi legene ved Patologisk avdeling hadde rapportert flere undersøkelser enn de faktisk hadde foretatt. For noen måneder siden konkluderte politiet med at «intet straffbart forhold kunne bevises».

Sykehuset ble imidlertid pålaget en bot på en million kroner for grovt bedrageri. Når det har skjedd et lovbrudd, men det ikke kan bevises at det er en eller flere personer som har ansvaret, idømmes en virksomhet gjerne en foretaksbot.

Styret ved Vestre Viken vil ikke godta foretaksboten. Styreleder Torbjørn Almlid hevder det ikke er sykehuset som har brutt loven. Det er enkeltpersoner, og han mener å vite hvem som har ansvaret. Styret engasjerte nemlig PwC for å finne det ut.

PwC mener det er lederen ved avdeling for klinisk patologi som bevisst har brukt feil koder på kreftprøver for å skaffe mest mulig penger til sykehuset. Det er ingen ansatte som har skaffet seg ekstrainntekter ved feilkoding.

Styreleder Torbjørn Almlid har ikke lagt fingrene imellom. Han har offentlig utpekt avdelingslederen som den ansvarlige. Avdelingslederen har sluttet. Han fikk i praksis sparken.

Styreleder Torbjørn Almlid sa i pressemeldingen styret sendte ut etter at styret første gang avviste foretaksboten i april, at det bare er «gjennom en rettssak at foretaket kan føre bevis for enkeltpersoner bevisste handlinger» Framfor å ta boten til etterretning ser han for seg en rettsak der en får belyst hva som har skjedd.

Det kommer neppe til å skje. Vestre Viken er underlagt Helse Sør-øst. Vi må kunne regne med at de innser at styret har forvillet seg inn på en blindvei. Det er like godt å snu før det blir for ille.

Det er de ansatte i styret som representerer klokskapen i denne saken. De har to ganger foreslått at sykehuset skal akseptere boten og bli ferdig med saken. Det er det som er det vanlige når en virksomhet idømmes en foretaksbot. Styret ser seg normalt ikke tjent med en rettssak der det kan ta flere år før en har en rettskraftig dom. Det vil koste millioner og bidra til å svekke omdømmet.

Det skjer i en del tilfeller at styret sier de er uenig i grunnlaget for boten, men at de vil betale for å bli ferdig med saken. I Vestre Vikens tilfelle dreier det seg ikke om mer enn en million kroner.

Rettssaken vil garantert koste mye mer enn det. Og om de skulle vinne fram, har de ikke oppnådd noe mer enn å få rett. Sykehuset bør bruke penger på pasientbehandling Det vi i så fall ha kostet sykehuset noen millioner.

Det er ikke første gang det blir oppdaget at sykehuset bevisst koder feil for å skaffe mest mulig penger. Styret ved Vestre Viken vil fortelle verden at dette ikke lenger blir godtatt. De vil jage de ansvarlige med pisk og ingen skal få slippe unna.

Hvis styret mener det er leger ved avdelingen som har brutt loven, vil en anmeldelse neppe føre fram. Politiet har vurdert bevisene. Straffeloven krever at det ikke skal være tvil om noen skal dømmes. Her ser det ut til å være lag på lag av tvil med hensyn til hvem som har visst og gjort hva.

Det Almlid kan vurdere, hvis han mener å ha gode bevis, det er å si opp de legene som har skrevet under på prøver de ikke har foretatt. Det er enklere å få retten med på at det er saklig grunn for oppsigelse enn at ansatte skal straffes.

Å nekte å betale foretaksboten kommer det ikke noe ut av. For det er vitterlig rapportert feil og styret har fått millioner de ikke skulle hatt

Slik styret turer fram, øker konflikten ved sykehuset. Legene ved avdelingen blir offentlige syndebukker. Det er fare for at flere sier opp. De flinkeste går som regel først, og da har sykehuset fått et enda større problem. Patologiavdelingen har en helt vital funksjon som man må ha ved et sykehus.

Styret har kjørt seg fast i iveren etter å få tatt synderne. Til slutt er det sykehuset og pasientene som blir stående igjen som den tapende part. Styret må heller fokusere på systemene og ledelsen nedover i sykehuset. De må gå i dialog, ikke krig med legene på aktuelle avdelingen. Utfordringen er å bygge tillit, ikke finne flere som kan straffes.