Etterpåklokskapens apostel

Hvis man er opptatt av å ha rett hele tiden, er revisjon og tilsyn tingen.

De arbeider på grunnlag av en fasit for deretter å sjekke om virkeligheten er blitt slik det står i fasiten.

Ledelse er det stikk motsatte. Det handler om å ta risiko og tro, ikke vite, om det en investerer i vil gi de forventede resultater.

Revisjon en enkelt, for her finnes det en oppskrift. Ledelse er komplisert fordi det ikke finnes en oppskrift på hvordan det skal gjøres og fordi det er usikkert om hva som vil skje i et marked.

Som regel er det slik at der hvor det er risiko for at en kan tape stort, der er det også mulighet for å tjene penger i bøtter og spann.

Bare spør John Fredriksen. Han er blitt søkkrik på å ta mye risiko.

I Riksrevisjonen er det ingen som tar risiko. Deres oppgave er ikke å skape verdier.

De skal kontrollere i ettertid om det gikk som det burde ha gått. Å sette etterpåklokskap i system slik de gjør, har sin verdi.

En må bare ikke tro at Riksrevisjonen ser lyset hele tiden- i alle fall ikke når de tror det selv.

Statens «etterpåklokskapstilsyn», også kalt Riksrevisjonen, mener norske bedrifter hvor staten har en betydelig eierandel, ikke gjør det så bra utenlands som de burde.

Det mener ledelsen og styret i disse selskapene også. De burde ha tjent mer penger. De trodde de ville gjøre det da de sa ja til de investeringer som ledelsen i selskapet anbefalte. Men verden er ikke alltid slik vi tror.

Det er ni år siden Riksrevisjonen reviderte Equinor. De kan konstatere det vi alle vet; Equinor har gått på gigantiske tap utenlands.

Aksjeanalytiker John Olaisen i ABG Sundal Collier har beregnet at Equinor har investert 800 milliarder utenlands de siste 18 årene og fått minimalt igjen for det.

Selskapet har satt bremsene på og mener det er for tidig å trekke konklusjoner om hvor lønnsom utenlandsinvesteringene har vært.

Riksrevisor Per Kristian Foss sier til Dagens Næringsliv staten bør bli flinkere til å stille kritiske spørsmål og be om mer tall fra statlige selskaper.

Han tar til orde for at staten må kreve like god avkastning på investeringer utenlands som her hjemme. Det er ikke detaljstyring, men profesjonell eierskapsutøvelse, mener Foss.

– Staten har vært litt for naiv i å tro at risikoen er den samme ute i verden som her hjemme, sier Foss og viser til at også Stortingets kontrollkomité har vært kritisk til Equinors utenlandsinvesteringer.

– Departementet har ikke fulgt opp det som var kontrollkomiteens kritikk. Det er alvorlig å ikke forholde seg til Stortinget, sier Foss.

Når Foss henter fram kanonene og fyrer løs mot departementet for sviktene eierskapsutøvelse, synes ikke olje- og energiminister Kjell- Børge Freiberg (Frp) han kan la være å forsvare seg.

Freiberg nøyer seg med å si at han stiller seg undrende til påstandene fra Foss og lister opp det departementet holder på med. De driver med det Foss mener de skal drive med.

Riksrevisjonen har også pirket borti Statkraft. Revisjonen mener Statkraft har undervurdert risikoen og ikke har hatt god nok lønnsomhet utenfor Norges.

Selskapet avviser kritikken om svak lønnsomhet, men legger ikke skjul på at de har tatt nedskrivinger på nærmere 7 milliarder kroner i Tyskland og Tyrkia.

Statssekretær Magnus Thue (H) i Nærings- og fiskeridepartementet mener Foss skaper et inntrykk av at Statkraft har sløst bort penger på dårlige prosjekter utenlands.

Det tilbakeviser han.

– De har ikke skjønt kompleksiteten godt nok, sier han til DN og legger til at det er en svakhet med revisjonsrapporten av resultatene i liten grad vurderes og forklares ut fra de fundamentale endringene i bransjen.

Riksrevisjonens oppgave er å framlegge fakta.

Når Per Kristian Foss begynner å forklare, for ikke å si spekulere i forklaringer, beveger han seg ut på tynn is.

Å påstå at tap på investeringer utenlands skyldes «godtroende» styremedlemmer, er ikke mer enn en synsing.

Per Kristian Foss tror alt bør kunne gjøres noe med. Det er mye som kan forbedres, men det er umulig for en business som har ambisjoner om å vokse å unngå tap.

Desto større ambisjoner, desto større tap.

Tapene blir ikke mindre om de ansetter flere analytikere i departementet og ber om flere tall og beregninger fra selskapene som staten har betydelige eierandeler i.

I departementet tenker de ikke som en toppleder i næringslivslivet. Det er ikke mangel på tall som fører til dårlige investeringer.

Den beste måten å kvalitetssikre store investeringer på, er å sørge for at man har styremedlemmer med solid erfaring som toppsjef med stort investeringsansvar.

Hvis Per Kristian Foss tror det hadde blitt mindre tap om staten eide mindre eller ikke vært inne på eiersiden i det hele tatt, er det grunn til å minne om de private selskapene Kværner og Norske Skogs mislykkede satsing internasjonalt.

Selskaper der staten er tungt inne på eiersiden gjør det ikke dårligere nasjonalt eller internasjonalt sammenliknet med privat selskaper.

Alt kan gjøres bedre. I etterpåklokens klare lys kan alle hente fram investeringer en ikke burde ha foretatt.