EUs sviktende kontroll

EU er en kompromissmaskin av beste slag. Det finnes nær sagt ikke den ting i verden som EU ikke er i stand til å finne en omforent løsning på. I siste liten, fem over tolv, vel å merke. Italia og «brexit» kan være unntaket som bekrefter regelen.

I EU er de enige om å avvise kravene fra Theresa May. De er imidlertid ikke enige om EU kan leve godt uten en avtale med Storbritannia. Tyskland ønsker ikke det, og det er de som har mest makt i EU. Det Theresa May håper på er at Angela Merkel skal komme fremst på banen og servere et kompromiss som May kan godta. Da kan motsetningene innad i EU bli like store som de i dag er mellom EU og Storbritannia. Merkel kommer neppe på banen før forhandlingene er på sammenbruddets rand. Merkel har dessuten ikke den posisjonen hun en gang hadde. Handlingsrommet hennes er mindre. Det er ikke sikkert hun kan spille den rollen hun for eksempel spilte under krisen med Hellas. Angela Merkel og statsminister Alexis Tsipras var praktisk talt alene igjen på arenaen, de andre hadde gått og lagt seg, da Tsipras forsto at det var umulig å bevege Merkel lenger. Han måtte velge mellom å godta Merkel og EUs tilbud om en avtale eller bli kastet ut av euroen og overlatt til sin egen elendighet.

EU har ikke et nakketak på Storbritannia slik de hadde på Hellas. Det er ingen som med sikkerhet kan si hvor smertegrensene går for hva de vil godta i EU, hva Merkel kan godta og hva et flertall i parlamentet vil godta. Det er kaotiske tilstander i britisk politikk for tiden. Theresa May beveger seg framover på kanten av stupet, men hun gir seg ikke. Kronargumentet i alle retninger er «dere kan si nei til min linje, da blir det virkelig kaos». For de i EU som ønsker en avtale med Storbritannia er det forvirrende ikke å vite om May har kontroll, og om hun vil makte å presse igjennom en avtale med EU.

EU ruller videre uten en avtale med Storbritannia. Det de ikke kan leve med er det budsjettet som den italienske regjeringen har lagt fram for 2019. EU-kommisjonen avviste budsjettet tirsdag, noe som markerer første gang et land i eurosonen får budsjettet i retur med henvisning til at det er et «spesielt alvorlig brudd» på EUs budsjettregler for land i eurosonen.

Dette vil ikke innenriksminister og partileder i Ligaen, Matteo Salvini, finne seg i. – Ikke én euro vil bli trukket fra forslaget, kvitterte han med.

Den italienske regjeringen legger opp til et underskudd på 2,4 prosent neste år. Det er i seg selv ikke sjokkerende høyt. Problemet er imidlertid at den italienske statsgjelden er på 130 prosent av bruttonasjonalproduktet. Det er ikke like ille som Hellas, men Hellas er en liten økonomi. Italia er det tredje største landet i eurosonen. Euroen tåler ikke at Italia legger ut på et økonomisk eventyr. Det er ikke investeringer og tiltak for å skape nye jobber den italienske regjeringen vil bruke milliarder på. De vil bedre den økonomiske situasjonen for de vanskeligstilte i landet. De vil ha en form for borgerlønn og vil endatil senke pensjonsalderen for enkelte grupper.

Den italienske regjeringens budsjettforslag preges av at de skal innfri valgløfter. Det er ikke en velbegrunnet økonomisk politikk som ligger til grunn. Dette øker skepsisen i Brussel. Det handler ikke om at alle land må gjøre som EU får beskjed om. I Brussel har de i mange år vært skeptiske til de franske budsjettene fordi de ikke har vært stramme nok. Det er blitt bedre med Emmanuel Macron. Han har i alle fall en plan for å skape økonomiske vekst. Spania legger også opp til et budsjett i underskudd selv om de har stor statsgjeld. Det får passere ettersom det inneholder betydelige investeringer og tiltak som vil få fart på økonomien.

Den medisinen EU foreskriver for å få ned statsgjeld, er kutt i offentlige kostander. Medisinen ga brutale bivirkninger i Hellas. De finansielle ideologene i EU hevder at medisinen virket. Hellas har nådd bunnen. De kan faktisk notere seg for en beskjeden vekst i økonomien. Å si at det går rette veien, er å ta for sterk i. Statsgjelden er fortsatt en tung bør, og det er bare så vidt de klarer å slepe seg oppover og framover.

EU står ikke like sterkt som tidligere på at det eneste som nytter er å kutte kostander om statsgjelden skal ned. De innser at økonomien også må stimuleres, men ikke på den måten det legges opp til i Italia. Italia må tvinges til å underlegge seg de rammebetingelsene som gjelder for eurolandene. Hvis Italia vi bli i eurosonen, har EU maktmidler de kan bruke. Hvis det er et politisk flertall i Italia for å bryte ut av euroen, har de nå fått en gyllen anledning.

Blir Italia stående utenfor euroen kan de føre en motkonjunkturpolitikk, og endatil devaluere sin egen valuta for å minke verdien på gjelden og på den måten også styrke sin konkurranseposisjon når det gjelder eksport av varer og tjenester. Hvis Italia går ut av eurosonen og forsøker å få de andre landene til å ta regningen, starter de i realiteten en finansiell krig. Den kan de komme til å tape.

Motstanden mot EU i Italia vil øke når regjeringens budsjett er blitt underkjent. Italia har imidlertid ikke en regjering som er skrudd sammen for å takle de utfordringene en uttreden av euroen vil innebære. Motet kan svikte når det går opp for dem hva som er konsekvensene av å trosse EU.

Regjeringen kan heller ikke droppe alle sine valgløfter med henvisning til at det blir for dyrt. Da vender velgerne seg imot dem. Derfor kan de drives mot et brudd med euroen selv om det innebærer en stor risiko.

I EU må de også bestemme seg for om de skal sette kompromissmakerne i arbeid med vide fullmakter eller om de skal sette hardt mot hardt i troen på at Italia, som Hellas, vil bøye seg til slutt