Feite bonuser og pengeflom i bedriftene

Styret i Norwegian har delt ut 30 millioner kroner i bonus til ledelsen i Norwegian for at de har jobbet godt og hardt for å redde selskapet ut av konkursgrøfta. Den avgåtte sjefen, Jacob Schram, fikk 11 millioner. Det samme fikk daværende finansdirektør Geir Karlsen, som nå er blitt toppsjef.

Styret under ledelse av Niels Smedegaard har ikke informert noen om disse ekstra-utbetalingene. Det har de heller ikke hatt en plikt til. De kunne vente med å gjøre dette kjent i selskapets årsrapport neste år. Trodde de.

Men det lekker fra store selskaper, i alle fall om saftige bonuser til sjefer. Og spørsmålet opposisjonen nå stiller i Dagens Næringsliv, er om styret har brutt forutsetningene for å ha mottatt koronastøtte fra staten.

Opposisjonen har foreslått å legge ned forbud mot utbytte og økte lederlønninger for bedrifter som mottar koronastøtte.

Det ville ikke regjeringen være med på som en generell ordning.

Men når det gjelder milliardlånene til Norwegian, mener Geir Pollestad (Sp) og Terje Aasland (Ap) at det er en klar forutsetning for Stortinget at det ikke skal utbetales bonuser til ledelsen.

Næringsminister Iselin Nybø besvarte i går ikke spørsmålene fra Dagens Næringsliv. Det må hun i dag, etter at hun har fått embetsverket til å gjennomgå saken.

Dette er uansett en dårlig sak både for Norwegian og regjeringen. Styreleder Svein Harald Øygard kan sies å være føre var. Jacob Schram er sendt på dør og Geir Karlsen får flere millioner mindre i lønn enn Schram.

Geir Karlsen kan, om nødvendig, vise til at disse bonusene er noe Smedegaard og Schram har funnet på. Ingen kan forvente at en sjef skal si nei takk til millioner styret gjerne vil dele ut.

Denne uken kunne E24 også fortelle at bedrifter som har mottatt koronastøtte kunne ha betalt tilbake en halv milliard uten å ha gått i minus.

De har gått igjennom de selskapene som alt har levert inn årsregnskap. Det var ikke mer enn 20 prosent da de foretok opptellingen.

Hvis disse bedriftene er representative, kan resultatet bli at staten har utbetalt to og en halv milliard i støtte som en strengt tatt ikke hadde trengt. Bedriftene hadde fått et dårlig år, men de hadde klart seg utmerket gjennom krisen.

Hadde de mindre og svake bedriftene fått mer av den støtten staten rundhåndet har delt ut, kunne større deler av næringslivet vært reddet.

Historien om koronapandemien i oljelandet Norge, blir at politikerne stengte ned over en lav sko selv der det var lite smitte og pøste på med milliarder for at så få som mulig skulle bli syke og for at bedrifter flest ikke skulle tape penger på koronapandemien.

NHO har gjort det klart at de ikke vil oppfordre bedrifter til å betale tilbake koronastøtte de har mottatt dersom bedriften fikk et godt resultat i fjor. Det er bedrifter som har gjort det, for eksempel flere advokatbyråer – etter at mediene skrev om gode resultater som følge av støtte og sparte kostander ved å permittere ansatte.

Gjort er gjort. Spist er spist. Slik tenker nok de fleste. Det betyr ikke at det som har skjedd vil gå upåaktet hen, i alle fall ikke dersom vi får en rødgrønn regjering.

Det er skapt et politisk klima for å stille strengere krav til bedrifter som mottar offentlig støtte.

Men ikke en gang de rødgrønne vil gå så langt som til å innføre reglene som gjelder for de som mottar pressestøtte. Her er det ikke tillatt å ta utbytte, ikke ut over et beskjedent konsernbidrag.

Dét det i første omgang er grunn til å se nærmere på, er støtten til kulturlivet. Deler av bransjen kommersialiseres og har fått eiere som tar ut pene utbytter, mens andre deler av bransjen lever på sultegrensen. De kronene politikerne stiller til disposisjon, kan utvilsomt fordeles bedre enn i dag.

De rødgrønne får ikke gjort noe med det generelle nivået på lederlønningene i næringslivet. Ikke en gang børsnoterte selskaper hvor staten har en betydelig eierandel, vil finne seg i at staten skal opptre som en overkikkador når det gjelder lederlønninger.

Når det gjelder støtte og lån, er det fritt fram for politikerne å stille betingelser. Men blir betingelsene for strenge, vil bedrifter la være å søke. Hvis det for eksempel ikke skal betales utbytte eller bonuser til ledere i bedrifter som mottar støtte for å legge om til grønnere produksjon, vil bedrifter vegre seg. De vil ikke ha staten hengende over skuldrene for å passe på hva de bruker et overskudd til.