Flere ikke-kunstnere vil styrke Kulturrådet

Det vakte sterke reaksjoner at kompaniet til scenekunstner Morten Traavik fikk avslag på sin søknad om støtte fra Kulturrådet. Traavik hevder dette skyldes at han i fjor satte opp stykket «Sløseriombudsmannen» der det rettes temmelig besk kritikk mot Kulturrådet.

Traaviks kompani har vært inne på listen i flere år. Han søkte om 4,5 millioner i en periode på 5 år.

Kulturrådet sier Traaviks søknad er behandlet på lik linje med andre og at oppsetningen av «Sløseriombudsmannen» ikke har hatt innvirkning på behandlingen.

Tre av medlemmene i utvalget som tok avgjørelsen, meldte seg inhabile.

Stortinget vedtok i 2017 å etablere en ordning for langsiktig støtte til etablerte kompanier. Men dette er i liten grad fulgt opp med bevilgninger.

For en uke siden delte Kulturrådet ut støtte til 6 kompanier, mens 30 fikk avslag. Det etablerte scenekunstkompaniet til Susi Wang fikk heller ikke støtte.

Kulturrådet deler ut over 900 millioner kroner til ulike kunstprosjekter. Det avgjørende kriteriet er kvalitet.

Det er en rekke utvalg med til sammen 120 medlemmer fra hele landet som avgjør hvem som får støtte. Utvalgene er satt sammen av utøvende kunstnere som har gode faglige forutsetninger for å vurdere søknadene.

Det er altså en fagfellevurdering som ligger til grunn for hvem som skal få støtte.

To av kulturpolitikerne på Stortinget, Tage Pettersen (H) og Silje Hjemdal (Frp), er kritiske til Kulturrådets praksis og har stilt spørsmål til kulturminister Anette Trettebergstuen.

Vi kan forvente at Trettebergstuen vil svare at det er pluss og minus med alle ordninger og at det for tiden ikke er aktuelt å gjøre endringer.

Det er fire modeller for hvordan søknader om støtte kan avgjøres når kvalitet er det avgjørende kriterium.

Det kan overlates til ansatte med solide kvalifikasjoner, til politikere eller personer som oppnevnes av politikere, til uavhengige eksperter eller til representanter for kunstnere innen fagfeltet en søknad faller inn under.

Å overlate avgjørelsesmyndigheten til ansatte eller politikere er minst aktuelt. Skal en vurdere endringer, vil det være å bygge med representasjonen fra kunstnerne og sette inn kvalifiserte fagfolk som representanter for allmennheten.

Det vil kunne gi avgjørelsene en sterkere legitimitet, og det vil være vanskeligere å påstå at det er kameraderi som ligger til grunn for avgjørelsen.

Pressen Faglige Utvalg består for eksempel både av representanter fra bransjen og allmennheten.

Etter at Traavik fikk avslag, har det kommet krav om at Kulturrådet må begrunne sine avgjørelser. Det kommer aldri til å skje.

Skulle Kulturrådet gitt tusenvis av begrunnelser hvert år, hadde de trengt langt flere saksbehandlere.

Har man sagt A, må en også si B. Det vil bli krav om at også stemmetall i utvalget skal oppgis og det må gir anledning til protokolltilførsler.

Det må også settes av tid til debatt og svar i etterkant. For det vil være delte meninger om de fleste avgjørelser.

En slik praksis ville betydd mer penger til byråkrati og mindre til kunst.

Det er ganske vanlig at en får ja eller nei på søknader uten at det gis en begrunnelse. Kulturrådets praksis er med andre ord det normale.

Noen har tatt til orde for at støtte bør være en rettighet. Det er en dødfødt tanke. Det er ikke tilstrekkelig med midler til at aktører kan hente ut støtte en har rett på.

Det meste innen kultursektoren vil bli som det er. Det blir neppe økninger i bevilgningene til kultur framover. Derfor bør debatten handle om omprioriteringer og aller minst om prosedyrer og begrunnelser.