Flyktninger som veiskille

Da Angela Merkel i 2015 ønsket flyktningene velkommen opptrådte hun som en politiker i den europeiske, humanistiske tradisjon der menneskerettighetene er en ledestjerne. Det skulle bare mangle at ikke Europa åpnet grensene for mennesker på dramatisk flukt fra den grufulle krigen i Syria. Dette var et testspørsmål på om vi mente alvor med menneskerettighetene – som gir mennesker på flukt rett til beskyttelse og levelige forhold.

Det gikk noen måneder. Så begynte grensene å bli stengt. I dag betaler EU milliarder til Tyrkia og Libya for å holde flyktningene unna Europa. Antallet flyktninger er rekordstort, men det kommer nesten ingen til Norge. De kommer seg ikke fram. Grensene er stengt.

Det kom rundt en million flyktninger til Tyskland i 2015. Nå starter Angela Merkel forhandlinger om en ny regjering der det ligger an til at Tyskland skal ta imot maks 200.000 flytninger. Det kan bli lavere enn det også. Det er ikke lenger flyktningenes behov, menneskerettigheter eller FNs flyktningkonvensjon som avgjør. Det er hva som er politisk spiselig som er avgjørende.

Uenigheten i flyktningpolitikken er så stor at den holder på å sprenge EU. Landene i det østlige-Europa nekter å ta imot tusenvis av flyktninger i eget land. De hevder de har nok av problemer og fattigdom. De har dessuten ikke noen tradisjon for å «ta ansvar for verden». De tenker på seg og sitt, hva som er i eget lands interesser. De forstår hva Donald Trump mener med «America First».

I boken «After Europe» hevder den bulgarske statsviteren, Ivan Krastev, at flyktningkrisen ble «et 9/11» for Europa ideologisk sett. Krisen har fundamentalt forandret ideen om Europa og Europas plass i verden. Europa har sett på seg selv som veivisere for verden. Ideen om menneskerettighetene som FN og et ustrakt internasjonalt samarbeid bygger på, er Europas gave til verden. Det er disse vestlige verdiene verden skulle bygge på. Byggeklossene i den europeiske sivilisasjon – menneskerettigheter, likestilling, demokrati, velferd, ytringsfrihet og frihandel – ble sett på som universelle. Utfordringen var å implementere den vestlige samfunnsmodellen til flest mulig land, raskest mulig. Noen var overbevist om at etter Sovjetunionens fall, var det bare et tidsspørsmål før Russland ville «omvende seg» og bli omtrent som andre vestlige land.

Så gikk det galt. Det startet med finanskrisen for ni år siden. Den førte til massearbeidsløshet og elendighet i flere land. Velferdsordninger ble bygget ned. Forskjellen mellom rik og fattig økte. Det bredte seg en oppfatning blant en økende del av befolkningen om at den politiske eliten hadde mistet kontroll med utviklingen. EU leverte ikke lenger varene. Problemene med høy arbeidsinnvandring ble merkbare i flere land. Spenningene innad økte.

Så kom flyktningene strømmende. Det førte til at høyrepopulismen fikk vind i seilene. Innvandringskritiske partier ble en politisk maktfaktor. En økende andel av befolkningen forlangte i praksis tilnærmet stengte grenser.

Vladimir Putin gjorde det klart at han ikke hadde sans for den europeiske samfunnsmodellen. Han hevder at Europa råtner på rot. I Krim og Ukraina viste han at han var villig til å bruke militær makt for å ivareta russiske sikkerhetsinteresser. Dette har ført til boikott av Russland og en gigantisk opprustning i NATOs regi, en opprustning som Europa ikke har råd til, men som de tvinges å være med å under påskudd om at Russland truer Vesten. Putin vil ikke belæres av Vesten. I Kina er de heller ikke imponert over utviklingen i Europa. Og er det noen som har fått beskjed om ikke å blande seg inn i Kina med «fremmed ideologisk tankegods forankret i menneskerettigheter», så er det Norge.

Så kom brexit og Donald Trump. Det kunne gått verre. Marine Le Pen kunne blitt valgt til president i Frankrike. Det franske presidentvalget ble riktignok en katastrofe for det politiske establishment. Opp av kaoset sto Emmanuel Macron fram – og han er en bærer av de tradisjonelle, vestlige ideene. Han har ikke gitt opp håpet om at Europa fortsatt skal være en ideologisk veiviser for verden og at EU skal utvikle seg til en føderal stat etter at Storbritannia er ute.

Den utviklingen som skjer er ikke styrt av politikere. Politikerne er imidlertid valgt for å styre utviklingen av samfunnet i riktig retning. Det betyr at en både må forfekte idealer og å finne løsninger som kan virke samlende.

Det må settes bremser på den globale frihandelen. Dagens system fører til at forskjellene mellom rike og fattige øker så sterkt at det skaper ustabilitet i flere land. Disse problemene står på dagsorden i Davos denne uken.

Det må sikres nasjonal kontroll over selskaper som Facebook, Google og Amazon. Vi bør ikke tillate en global digitalisering som raserer nasjonal aktivitet.

Fattigdom må bekjempes. Det er en kilde til sosial uro og til store strømmer av flyktninger. Derfor må bistanden økes, særlig til de land som tar imot et stort antall flyktninger.

Innvandringen må holdes på et lavt nivå. Alle land har store problemer med å klare få integrert de som kommer. De som bosetter seg i et land må i større grad akseptere å tilpasse seg et lands kultur og tradisjoner og gi avkall på deler av egen kultur og levemåte.

Land må styres gjennom nasjonale stater. En nedbygging av nasjonalstatene virker fremmedgjørende for befolkningen. Nasjonalstater er rammene for demokratiet. Demokratiet lar seg ikke enkelt forflytte til overnasjonale nivåer.

Vesten må slutte med å diktere hvordan andre land skal styres. Vi må gjerne mene at vår måte å organisere samfunnet på er best. Det betyr ikke at vi kan presse vår modell på stater som ikke er modne for det eller som ikke har sans for det. Vi må i mindre grad opptre som moralister i møte med andre lands kulturer og tradisjoner.

Synspunkt

Skriv til DP Synspunkt

Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.

Les alle synspunkt her.

---