Forkjørselsrett til #metoo

I en undersøkelse gjort for Klassekampen svarer 57 prosent at de er litt eller veldig bekymret for at menn feilaktig blir anklaget for seksuell trakassering etter #metoo. Det er menn og yngre som er mest bekymret.

Bekymringen kan sies å være overdrevet. Vi har meget få saker der menn står fram med påstander om at de er beskyldt for seksuell trakassering uten grunn. Hva som er tilfelle utenfor det mediene omtaler, er ikke godt å si. Bekymringen kan være knyttet til hvilke grep politikerne akter å ta i forlengelsen av #metoo.

Regjeringen har sendt på høring et forslag om et lavterskeltilbud for saker om seksuell trakassering. Hvis noen mener å ha blitt utsatt for seksuell trakassering, kan en klage til Diskrimineringsnemda og få en oppreisning på inntil 80.000 kroner. Det er kommet inn 34 høringssvar. 29 av høringsinstansene er positive til forslaget. Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Spekter og Virke er imot. Det er også Advokatforeningen og Justisdepartementet. De er imot fordi de frykter at rettsikkerheten til de som blir anklaget for seksuell trakassering ikke er godt nok ivaretatt.

Hvis det ikke er tvil om de faktiske forhold, er det mulig å overlate til en nemd å avgjøre en sak. Dersom det er tvil, og det er det ofte i slike saker, er det langt mer problematisk. Dersom noen skal dømmes for å ha brutt en lov, skjer det i en domstol. Der er kontradiksjon det bærende prinsipp. Motparten og dommerne skal ha anledning til å stille spørsmål ved og problematisere anklager. Når saken er belyst tilfredsstillende, er det opp til retten å fatte en beslutning.

Diskrimineringsnemda baserer seg på skriftlig framstilling i en sak. Det legges ikke om til kontradiksjon som i en rettssak. De baserer seg heller ikke på bevis, men hva som anses som sannsynlig. Loven som nemda baserer seg på, pålegger den som anklages å bevise at det ikke er tilfelle.

Diskrimineringsnemda er rede til å påta seg oppgaven. De hevder at de opererer med det samme beviskravet som i sivile saker, som behandles av domstolene. Det legges opp til at partene kan innkalles til et møte der de redegjør for sitt syn.

En som blir «dømt» i nemda, kan nekte å akseptere nemdas konklusjon. Dersom en dømmes til å betale erstatning, kan en nekte. Dermed blir saken bragt inn for domstolene.

Når regjeringen legger opp til at Diskrimineringsnemda skal behandle påstander om seksuell trakassering, er det fordi saksbehandlingen vil gå raskere. Det skjer ikke nødvendigvis. Avgjørelser i forvaltningen kan ankes. Så det kan fort ta tid. En risikerer også at en må begynne fra start igjen, dersom den som blir dømt for trakassering vil bringe saken inn for retten.

Den som hevder å være utsatt for et seksuelt overgrep og vil bringe saken inn for retten, løper en stor økonomisk risiko. Advokater er svindyre. Derfor vil de fleste tenke seg om to ganger før de tar en sak til retten.

En løper ingen økonomisk risiko ved å bringe en sak inn for Diskrimineringsnemda. Det en imidlertid risikerer, er at en sak ikke forblir anonym. Starter en først en sak, kan den ende opp i domstolene. Her er det ikke mulig å være anonym.

Det vil koste noen millioner i året å utvide Diskrimineringsnemda. Spørsmålet er om det vil stå i forhold til behovet. Det er usikkert hvor mange som vil benytte seg av et lavterskeltilbud. Det må også gjøres en jobb for å trekke opp grensene for hva som er seksuell trakassering. Det må være den samme definisjon som gjelder for nemda som for domstolen.

Hvor grensene trekkes i praksis kan bli ulikt, fordi en nemd vitterlig ikke er en domstol.