Formalisme mot Hagen

Hvis Arbeiderpartiet og Stortinget er opptatt av å markere Nobelkomiteens selvstendige, uavhengige og ikke-politiske rolle, burde de aldri valgt Thorbjørn Jagland til medlem av komiteen. Han har levd et helt liv som politiker og vært både statsminister og partileder. Det oste politikk av den utnevnelsen. Slik har det også blitt oppfattet av omverdenen. Nobelkomiteen blir ikke oppfattet som en fagkomite, men som et organ som opererer på politiske premisser som deles av det politiske Norge. Bare spør kineserne.

Hvis Stortinget vil prioritere å signalisere til verden at Nobelkomiteen er uavhengig i forhold til den rådende politiske tenkning i Norge, skulle de ha vedtatt at politikere ikke skal sitte i komiteen. De burde ikke la det gå på omgang å la hvert parti velge sin representant. Det hadde vært bedre om Stortingets presidentskap fremmet en samlet innstilling som Stortinget vedtok. Nobelkomiteen skulle ha bestått av personer som har høy kompetanse på utenrikspolitiske spørsmål. Det hadde vært en fordel om en eller to representanter kom fra et annet land. Antall medlemmer kunne vært utvidet til seks eller syv.

Nå får vi istedenfor en strid om Carl I. Hagen kan velges som medlem av Nobelkomiteen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vender tommelen ned fordi Hagen er 2.varerepresentant til Stortinget. Dette er formalisme. Om Hagen må møte på Stortinget noen få dager i året, får ikke verden til å se annerledes på Nobelkomiteens uavhengighet. Dette er en debatt i den norske andedammen.

Frp er innenfor regelverket når de nominerer Hagen. Man kan gjerne mene at 2.varerepresentant ikke kan velges. Da bør det slås fast svart på hvitt, og ikke trekkes som en kanin opp av hatten i en aktuell sak.

Arbeiderpartiet valgte Thorbjørn Jagland. Frp vil velge Carl I. Hagen. Jagland var endatil generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen. Det er forståelig at Frp reagerer på at de setter seg på bakbeina med henvisning til at Nobelkomiteen skal være uavhengig.

Hagen kan like godt velges som Jagland når systemet er som det er. Hagen burde ikke velges, fordi han oppfattes som en profilert politiker, han er endatil kontroversiell og har ikke markert seg som spesielt oppdatert på utenrikspolitiske spørsmål og han er i eldste laget til velges for et verv i seks år.

Carl I- Hagen kommer nok over det om KrF og Venstre vender tommelen ned. Det har vært viktig for ham å få støtte fra partiet. Forrige gang han meldte sin interesse for å bli medlem av komiteen, valgte Frp å la Inger-Marie Ytterhorn fortsette. Hun er 76 år, har vært medlem i komiteen i 17 år og ville fortsette enda en periode. Nå måtte partiet forklare Ytterhorn at et sted går grensen.

Når Hagen er blitt Frps kandidat, kan sårene som ble skapt da han ikke nådde opp sist, bli leget. Hagen har brukt mange år på å finne sin plass i Frp etter at han gitt av som leder. Siv Jensen er sjefen, og det er hun, ikke Hagen partiet hører på i dag. Hagen er har funnet sin plass som nestor og politisk dyr. Det virker som om medlemsskapet i Nobelkomiteen for Hagen er nummert før å bli adlet. En blomst i knapphullet er det i alle fall.

Hvis KrF og Venstre vraker Hagen, vil Frp reagere. Venstre må da sørge for at stemningen ikke forsures når de forhandler om å få plass i regjeringen. Om Hagen er med i Nobel-komiteen eller ikke, spiller liten rolle for Venstre og KrF. Står Frp hardt på at Hagen skal inn i Nobelkomiteen, bør de akseptere det.

Det beste er at KrF og Venstre sier nei til Hagen og får de andre partiene med seg på at tidligere stortingsrepresentanter, statsråder og sentrale politikere ikke skal velges og at det skal lages nye regler for hvordan Nobelkomiteen skal settes sammen.