Forståelig hemmelighold

I forrige uke offentliggjorde Aftenposten regnskapstall fra Stortinget som viser hvor mye partiene har brukt på julebord, fester og ulike arrangement.

Frp, partiet som oftest raser mot uvettig pengebruk, er i en klasse for seg når det gjelder å unne seg god mat og drikke. I Frp ble det i 2017 spist og drukket for 26.937 kroner for hver stortingsrepresentant. Tallene viser 13551 for Høyre, 4416 for KrF, 3884 for Venstre, 3732 for Ap, 2337 for SV og 1874 for Sp.

Disse tallene forteller noe om kulturforskjeller i de ulike partiene. Nøysomhet er definitivt ingen dyd i Frp og Høyre. En kan lure på om de stiller med matpakke i Sp. I KrF flyter ikke vinen i strie strømmer. Om Aftenposten hadde dukket dypere ned i materien, vil vi anta at ingen slår KrF når det gjelder vafler og kaker.

I fjor kunne Dagens Næringsliv avsløre at Stortinget hadde ansatt en egen konditor for blant annet å lage franske makroner. Vafler var på vei ned. Makroner på vei opp. Fint skal det være der de folkevalgte setter seg til bordet. Det med makronene viste seg å være sterkt overdrevet. Stefan Heggelund kunne for eksempel fortelle at han aldri hadde sett en makron på Stortinget.

Hva de spiser i Frp og Høyre når de ikke spiser makroner, har ikke Aftenposten skaffet seg oversikt over. Ingen bør imidlertid være i tvil om hvor Kong Salomo jobber. Han er på Stortinget. Jørgen Hattemaker sitter på departementskontorene. Høyres og Frps stortingsrepresentanter og ansatte spiste for henholdsvis 57 og 27 ganger mer enn det som brukes på statlige ansatte i året. Her er regelen at det kan brukes 467 kroner per ansatt i året på såkalte velferdstiltak.

Aftenposten har bedt partiene som er representert på Stortinget om innsyn i regnskapene. KrF, SV, Rødt og MDG har sagt ja. Her er det nok mye kjøttkaker og rundstykker med ost. Det blir det ikke sjokkerende medieoppslag av selv om det spises aldri så mange porsjoner. De andre partiene har sagt nei.

Det er ikke lett å gi en god begrunnelse for å nekte mediene innsyn i regnskapene ned på kontonivå i en tid hvor politikerne snakker om verdien av åpenhet fra de står opp og til de legger seg. Når de ikke vil slippe mediene inn på kontonivå, skyldes det at de frykter negative medieoppslag. De vil ikke at mediene skal kunne følge med på hva den enkelte spiser til lunsj, hva en får servert på julebordet og hvor mye vin og Pepsi Max som blir drukket.

Det partiet som burde åpne regnskapene sine, er Høyre. Da Linda Hofstad Helleland var kulturminister drev hun en kampanje i samarbeide med VG for at Idrettsforbundet skulle gi pressen åpenhet på kontonivå. Begrunnelsen var at idretten får så store overføringer fra staten at det forplikter til full åpenhet. Offentligheten hadde et krav om innsyn i hva statens penger ble brukt til, ifølge Helleland.

Helleland har neppe brukt mange kalorier i kampen for åpenhet i eget parti. Forklaringen er at Helleland ikke tenker i prinsipper og konsekvenser. Hun har nese for saker hun kan profilere seg på. Åpenhet i idretten ble en vinnersak for henne. Idrettsledelsen så på henne som en pest og en plage. Det plaget henne ikke. Forholdet til idrettspresident Tom Tvedt sank til frysepunktet. Tvedt vil ikke svare på Aftenpostens spørsmål om de politiske partiene bør gi innsyn i regnskapene sine. Han nøyere seg med å konstatere at Idrettsforbundet har fått strammere retningslinjer enn de fleste offentlige virksomheter.

Ola Jørstad, visepresident i Norges Håndballforbund, mener det blir helt feil at de politiske partiene skal ha et annet sett åpenhetsregler enn idretten. I tillegg til krav om større åpenhet i det politiske Norge, vil Jørstad ha strengere rapportering.

– Her må partiene bare legge alle kortene på bordet. Det bør rapporteres hvordan pengene blir brukt og hvilken effekt dette har på den politiske aktiviteten. Dette har jo Kulturdepartementet pålagt idretten og bør selvfølgelig også gjelde alle politiske partier, sier han og viser til at Idrettsforbundet må rapportere den slags til departementet kvartalsvis.

Det er tydeligvis blitt en del byråkrati av Hellelands kjør mot idretten. Men hvem i alle dager skulle partiene rapportere til? En kan heller ikke forvente at Siv Jensen skal kunne si noe meningsfylt om betydningen av god mat og drikke for å nå de politiske målene.

Med sitt prinsipp om at alle, eller noen hun utpeker, som mottar mye offentlig støtte skal åpne regnskapene sine for pressen, har Helleland innført et vilkårlighetskrav. Det kan ikke være slik at bistandsministeren kan kreve at VG skal få tilgang til regnskapet til Røde Kors.

Loven om full åpenhet om pengeforvaltningen i offentlig sektor er viktig. Det må imidlertid dras et skille mellom det offentlige og frivillige organisasjoner.

Idretten, politiske partier, humanitære organisasjoner bør vise stor åpenhet. Dette bestemmer de selv. Det skal ikke knyttes krav om full åpenhet til støtte fra det offentlige.

Ellers kan stortingsgruppene til Høyre og Frp belage seg på mindre vin og mer rundstykker med ost i tiden framover, slik at de kan svare «det var i et helt spesielt år i 2017, vi har knapt drukket vin det siste halvåret» når riksrevisor Per Kristian Foss kaster seg over bespisningskontiene.