Forvirring om tillit

Ap, Sp og SV har lagt fram et forslag om en tillitsreform for norsk skole. De mener politikere og skolemyndigheter i større grad enn i dag må holde fingrene unna klasserommene.

«Elevene trenger lærere som har tid og kunnskap til å følge dem skikkelig opp, og lærerne trenger tid og tillit til å gjøre jobben. Da må vi sørge for mindre detaljstyring og unødvendig rapportering. Det er dette en tillitsreform handler om», uttalte Aps skolepolitiske talsperson Martin Henriksen til NTB for noen uker siden.

Den slags klinger godt i KrFs ører. Det så en stund ut til at KrF ville sørge for at det ble flertall for en tillitsreform for skolen. Nå har forsøkene på å oppå enighet strandet.

De rødgrønne vil dempe testfokuset og ber regjeringen blant annet sørge for at ansettelseskontrakter for skoleledere og rektorer ikke skal inneholde detaljerte målkrav til elevenes resultater. Det kan KrF være med på. De vil redusere omfanget av rapportering og dokumentasjon på nasjonalt nivå og styrke lærernes profesjonelle handlingsrom. KrF vil imidlertid ikke være med på å vurdere hele eksamenssystemet.

«Vi synes systemet i dag med standpunkt og eksamenskarakter fungerer bra, hele eksamenssystemet inngår som en del av gjennomgangen av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Forslaget om å utarbeide en konkret og forpliktende plan for hvordan profesjonen skal styrkes er viktig, men det må ikke være en nasjonal plan. Det må skje på den enkelte skole og i den enkelte kommune», sier KrFs utdanningspolitiske talsperson Hans Fredrik Grøvan til VG.

Det er forståelig at KrF melder pass med tanke på å vurdere «alt» i skolen i et grep som kalles «tillitsreform». Opposisjonen bør ikke legge opp til en omfattende skolereform som regjeringen ikke ønsker. Det vil det ikke komme noe ut av. Stortinget må jobbe smalere og mer målrettet. De må kort og godt følge i KrFs fotspor.

KrF ønsker en kursjustering. Det er gått for langt med målstyring og rapportering. Lærere bør i større grad få frihet til å legge opp undervisningen slik de mener det er best. Dette er det flertall for i Stortinget. Da bør de kunne samle seg om å gi regjeringen beskjed om å gjøre endringer. Ap kan ikke late som om det er opposisjonen som nå skal styre skolepolitikken. Martin Henriksen vil gjerne har en stor porsjon, men han må nøye seg med det KrF legger på tallerken hans. Det blir han ikke mett av, men det stagger sulten for en god stund.

Det er i ferd med å oppstå forvirring rundt om på skolene om hva politikerne og skoleeierne faktisk mener med en tillitsreform. Er de virkelig rede til å gi fra seg styring over det som skal skje i skolen?

Striden rundt Simon Malkenes har ført Utdanningsforbundet og Norsk Skolelederforbund i tottene på hverandre. Skolelederforbundet rykket ut med støtte til hvordan rektor hadde håndtert saken mot Malkenes og avviste at Oslo-skolen preges av en fryktkultur. Dette har ført til sterk kritikk fra Utdanningsforbundets leder Steffen Handal, og lederen av UDFs lederråd Tormod Korpås. De mener Skolelederforbundet forfekter et syn på ledelse og styring som de ikke kan godta.

«I flere år har vi opplevd en sterk medlemsvekst, mange av de innmeldte er tidligere ledere i Utdanningsforbundet. Årsaken. De har fått nok av Utdanningsforbundets ledersyn», skriver forbundets leder Stig Johannessen. Han hevder Utdanningsforbundet har benyttet Malkenes-saken til å lansere et nytt ledelsesmantra som lyder slik: «Kloke ledere lytter mer og forklarer mindre.»

«Mellom linjene kan vi lese at den kloke leder i Utdanningsforbundets øyne er en leder som trekker seg litt tilbake. En leder som ser det som sin hovedoppgave å lytte, og legge til rette for at lærerne skal få utøve sitt yrke i ro og fred. At dette skal være innfallsvinkelen til det gode lederskap er i våre øyne helt feil. Det spørs om ikke dette synet også er en grunnleggende årsak til at flere og flere skoleledere melder overgang fra Utdanningsforbundet til oss», skriver Johannessen og understreker at en leder skal blande seg. En leder skal lede! Hvis ikke, gjør ikke lederen jobben sin.

Vi har vanskelig for å tro at Utdanningsforbundet ønsker seg forsiktige, tilbaketrukne rektorer. Et av problemene i skolen er at rektorene må fronte test- og rapporteringsregimet som et politisk flertall vil gjøre noe med.

Politikeren må gå flere runder på hva en tillitreform skal bety i praksis. Det handler om å fordele ansvar og beslutningsmyndighet mellom sentrale aktører, kommunen som skoleeier, rektor og den enkelte lærer. Utdanningsforbundets anliggende er å gi læreren større faglig frihet. Her har de et godt poeng. Lærere må forbli lærere, ikke gjøres til undervisningssekretærer som skal stå til tjeneste for alt skoleeier finner på.