Frihet og krenking

Aftenposten offentliggjør en undersøkelse i dag der 55 prosent av Frp-velgerne sier det er ekstremt lett å bli krenket i dag.

MDG, Rødt og SVs velgere mener det motsatte. Disse velgerne er mest opptatt av at folk bør endre måten de snakker på.

Undersøkelsen viser også at det er klare forskjeller mellom menn og kvinner. Det er tre ganger så mange menn som kvinner som mener det er for lett å føle seg krenket.

Der folk har og benytter seg av ytringsfrihet, vil det alltid være en god del som opplever seg krenket. Det er tillatt å uttale seg på en måte som gjør at noen føler seg krenket.

Samfunnet tillater krenking i stor skala. Det som ikke er tillatt er å spre hat og oppfordre til vold, for å si det enkelt.

I et demokrati må folk finne seg i å bli krenket.

Når spenningene i et samfunn øker, vil det være flere som opplever at de blir krenket. For med økt spenning følger det mer spissede meninger og uforsonlige holdninger.

Frontene i den offentlige debatt har vært like harde tidligere som i dag. Det nye er at stadig mer av meningsproduksjonen foregår på sosiale medier. Her florerer hets og hat-prat. Kun de verste tilfellene blir anmeldt og straffet.

Med jevne mellomrom tas det til orde for at politikerne bør foreta seg noe. Men det er begrenset hva de kan få gjort.

Vi kan selvsagt bruke mer politiressurser på å ta de verste tilfellene av hat og hatprat.

Men det er ikke gitt at det er bekjempelse av krenking som skal stå høyest oppe på politiets tiltaksliste. Det er kriminalitet som er verre enn dette.

Det står selvsagt politikerne fra Rødt, MDG og SV fritt til å mene at folk bør endre måten de snakker på. Men dette får de ikke gjort noe med.

Flere som ytrer seg offentlig avslører en mangel på god folkeskikk. Folkeskikk er en del av den kollektive dannelse som må skje i et samfunn. Dette må foregå i skole og barnehage og i det frivillige arbeidet.Også foreldre og foresatte må lære barn god folkeskikk og å ha respekt for de en er uenig med.

I arbeidslivet er en også blitt mer opptatt av å oppdra til konstruktiv kommunikasjon. Det er grenser for hva ansatte kan tillate seg å si.

I arbeidslivet må det tas hensyn til fellesskapet. En eller få personer kan ikke få ture fram med meninger og en språkbruk som virker destruktivt i arbeidsfellesskapet.

Men også i et arbeidsfellesskap er det slik at folk må tåle provokasjoner.

Det går ikke an å kreve at en aldri skal føle seg krenket. Ledere kan ikke love en arbeidsplass fri for skarpe meninger som noen kan føle seg krenket av.

Politikerne bør ikke gi inntrykk av at de kan forhindre at folk opplever å bli krenket. De må heller be folk leve med at de føler seg krenket av det noen mener i full offentlighet.

Ledere må sørge for en konstruktiv kommunikasjon, men de kan ikke påta seg ansvar for at noen ikke skal bli krenket eller påføres negative følelser.

Vi må lære å leve med krenkelser og provokasjoner. Folk må selv tar ansvar for hva de føler og opplever.

Vi kan ikke forlange at samfunnet, politikere eller ledere skal sørge for at vi ikke utsettes for krenkelser og emosjonelle belastninger.